Roar Sørensen – oversetter og forfatter

 Jeg har groar_fbjennom de siste 34 årene, siden 1983, oversatt romaner og fagbøker for norske forlag, totalt ca. 130 bøker, inkludert dobbeltbind, med et gjennomsnittlig sideantall per bok på ca. 450.
Mange av utgivelsene har vært på 5–700 sider, blant dem flesteparten av romanene til thrillerforfatteren Robert Ludlum.
Tom Peters’ Liberation Management, en fagbok jeg oversatte på begynnelsen av nittitallet, strekker seg over 880 sider i trykt format.
Produksjonslisten min tilsvarer således ca. 200 bøker med et «vanlig» sideantall på litt over 300.
Nesten alle har vært i kategorien «internasjonale bestselgere» av kjente krim- og spenningsforfattere sa13x20som Dean Koontz, Robert Ludlum, David Baldacci, Clive Cussler, Ed McBain (Evan Hunter) og Lisa Gardner.
I tillegg har jeg oversatt en del for næringslivet, der mitt spesialfelt er medisinsk teknologi.
Jeg har også skrevet en del romaner selv, ti stykker, blant dem Smertens aveny, nominert til Rivertonprisen 2014. De finner du på en liste nederst på siden. Alle mine publiserte romaner er innkjøpt av Kulturrådet. De to siste har bl.a. fått terningkast 5 i VG.
Jeg er medlem av Norsk oversetterforening og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Jeg kan kontaktes for oppdrag på roarsorensen@hotmail.com.
Ønsker du å vite mer om meg, kan du lese bloggposten «Vi, de mobbede«.

Oversatte romaner (se lenger nede for oversatte fagbøker):

2017 – Clive Cussler og Boyd Morrison, originaltittel Piranha Cappelen Damm, 432 sider. 2017 – Dan Buthler og Dag Öhrlund, Oppgjør, originaltittel: Uppgörelsen Cappelen Damm, 530 sider. 2017 – David Baldacci, Uslettelig minne, originaltittel: Memory Man Cappelen Damm, 417 sider. 2017 – David Baldacci, De glemte, originaltittel: The Forgotten Cappelen Damm464 sider. 2016 – David Baldacci, Attentatet – originaltittel: The Hit Cappelen Damm, 528 sider. 2016 – David Baldacci, Uskyldig – originaltittel: The Innocent Cappelen Damm, 592 sider. 2015 – David Baldacci, King og Maxwell – originaltittel: King and Maxwell Cappelen Damm, 483 sider. 2015 – David Baldacci, Nullpunktet – originaltittel: Zero Day, Cappelen Damm, 640 sider. 2014 – Andy McNab, Mørk vinter – originaltittel: Dark Winter Cappelen Damm, 496 sider. 2014 – David Baldacci, Dobbeltspill – originaltittel: Hell’s Corner Cappelen Damm, 656 sider. 2014 – Andy McNab, Siste oppdrag, originaltittel: Liberation Day Cappelen Damm, 496 sider. 2013 – Stephen Hunter, Skarpskytteren – originaltittel: I, Sniper Cappelen Damm, 544 sider. 2013 – Robert Crais: Fanget – originaltittelTaken Cappelen Damm 352 sider. 2013 – Chris Ryan: Skyt for å drepe – originaltittel: Killing for the company Cappelen Damm 480 sider. 2012 – Chris Ryan: På vakt – originaltittel: Stand by, stand by Cappelen Damm 416 sider. 2012 – Lisa Gardner: Den andre datteren – originaltittel: The Other Daughter Cappelen Damm 413 sider. 2012 – Lisa Unger: Alt for deg – originalittel: Die for you Cappelen Damm 480 sider. 2011 – Clive Cussler: Dødsskipet – originaltittel: Plague Ship Cappelen Damm 528 sider. 2011 – Clive Cussler: Medusa – originaltittel: Medusa Cappelen Damm 464 sider. 2010 – Clive Cussler: Navigatøren – originaltittel: The Navigator Cappelen Damm 448 sider. 2010 – Clive Cussler: Skjelettkysten – originaltittel: The Skeleton Coast Cappelen Damm 544 sider. 2010 – Clive Cussler: Jakten – originaltittel: The Chase Cappelen Damm 416 sider. 2009 – Hugh Laurie: Våpenhandleren – originaltittel: The Gun Seller Juritzen forlag 339 sider. 2009 – Eric van Lustbader: Bourne-sanksjonen – originaltittel: The Bourne Sanction Cappelen Damm 592 sider. 2009 – Chris Ryan: Blodpenger – originaltittel: Greed Cappelen Damm 368 sider. 2008 – Robert Ludlum: Bancroftstrategien – originaltittel: The Bancroft Strategy Cappelen Damm 496 sider. 2008 – Robert Ludlum og Eric van Lustbader: Arven – originaltittel: The Bourne Legacy Cappelen Damm 608 sider. 2008 – Clive Cussler: Jakten på polarkoden – originaltittel: Polar Shift Cappelen Damm 433 sider. 2008 – Patrick Larkin: Lazarus’ hevn – originaltittel: The Lazarus Vendetta Cappelen Damm 367 sider. 2008 – Robert Ludlum: Jason Bourne forrådt – originaltittel: The Bourne betrayal Cappelen Damm 448 sider. 2008 – Boris Starling: Død manns hemmelighet – originaltittel:Visibility Cappelen Damm 350 sider. 2008 – Michael Baden og Linda Kenney: Skjult Signatur – originaltittel: Remains Silent Cappelen Damm 230 sider. 2007 – Robert Ludlum: Advarsel: Ambler – originaltittel: The Ambler Warning Cappelen Damm 489 sider. 2007 – Ted Bell: Hawke – originaltittel: Hawke Cappelen Damm 384 sider. 2007 – Patrick Larkin: Moskvakomplottet – originaltittel: The Moscow Vector Cappelen Damm 448 sider. 2006 – Robert Ludlum: Jansondirektivet – originaltittel: The Janson Directive Cappelen Damm 606 sider. 2006 – A. J. Hartley: Atreus’ Maske – originaltittel: The Mask of Atreus Cappelen Damm 479 sider. 2006 – Stelle Rimington: Den usynlige – originaltittel: At risk Damm 335 sider. 2006 – Robert Ludlum: Tristanbedraget – originaltittel: The Tristan Betrayal Cappelen Damm 464 sider. 2005 – Robert Ludlum: Altmankoden – originaltittel: The Altman Code Damm 442 sider. 2004 – Clive Cussler: Gjenferd fra Valhall – originaltittel: Valhalla Rising Damm 486 sider. 2003 – Robert Ludlum: Sigmaprotokollen – originaltittel: The Sigma Protocol Cappelen Damm 576 sider. 2003 – Nelson DeMille: Gullkysten – originaltittel: The Gold Coast Damm 624 sider. 2003 – David Baldacci: Avsløring på høyt plan – originaltittel: Saving Faith Damm 352 sider. 2002 – David Baldacci: Sannhetens time – originaltittel: The Simple Truth Damm 400 sider. 2002 – Dean Koontz: Grip natten – originaltittel: Seize the Night 402 Damm sider. 2002 – Robert Ludlum: Farlig finale – originaltittel: The Prometheus Deception Damm 480 sider. 2001 – Joseph Finder: Hvem er du? – originaltittel: High Crimes Damm 384 sider. 2001 – Allan Folsom: Erkjennelsens dag – originaltittel: Day of Confession Egmont 444 sider. 2000 – Daniel Silva: Med hilsen en morder – originaltittel: The Mark of the Assassin Egmont 355 sider. 1999 – Robert Ludlum: Mataresernes vendetta – originaltittel: The Matarese Countdown Egmont 527 sider. 1999 – Richard North Patterson: Tause vitner – originaltittel: Silent Witness Egmont 524 sider. 1999 – David Baldacci: Vinneren – originaltittel: The Winner Egmont 468 sider. 1999 – Scott Turow: Blomsterbarnas arv – originaltittel: The law of our fathers Egmont 628 sider (to bind). 1998 – Robert Ludlum: Halidons hemmelighet – originaltittel: The Cry of the Halidons Hjemmets bokforlag 400 sider. 1998 – Stephen J. Cannell: Svindlernes Konge – originaltittel: King Con Hjemmets bokforlag 434 1996 – Sidney Sheldon: Arven – originaltittel: Morning, Noon and Night Hjemmets bokforlag 253 1997 – Robert Ludlum: Kodenavn Sting – originaltittel: The Apocalypse Watch Hjemmets bokforlag 802 sider (to bind). 1996 – Sidney Sheldon: Ingenting varer evig – originaltittel: Nothing Lasts Forever Hjemmets bokforlag 400 sider. 1995 – Robert Ludlum: Trevayne – alene mot systemet – originaltittel: Trevayne Hjemmets bokforlag 528 sider. 1995 – David Morrell: Tilbake til livet – originaltittel: Desperate Measures Hjemmets bokforlag 282 sider. 1995 – Evan Hunter pseudonym Ed McBain: Uten nåde – originaltittel:Mischief Hjemmets bokforlag 268 sider. 1995 – Stephen Bogart: Morderens blikk – originaltittel: Play It Again Cappelen 216 sider. 1993 – Robert Ludlum: Operasjon Tortugas – originaltittel: The Rhinemann Exchange Hjemmets bokforlag 446 sider. 1993 – Scott Turow: Skyldig – originaltittel: Pleading Guilty Hjemmets bokforlag 464 sider. 1993 – Suzy Wetlaufer: En lek med døden – originaltittel: Judgement Call Hjemmets bokforlag 608 sider (to bind). 1992 – Michael Palmer: Mord i hvitt – originaltittel: Extreme Measures Hjemmets bokforlag 432 sider. 1992 – Robert Ludlum: Pakten – originaltittel: The Holcroft Covenant Hjemmets bokforlag 544 sider. 1992 – Ruby Jean Jensen: Gravens hevner – originaltittel: Lost and Found Hjemmets bokforlag 320 sider. 1992 – Michael Allegretto: Iskald hevn – originaltittel: Night of Reunion Hjemmets bokforlag 256 sider. 1992 – Jack Cady/Pat Franklin: Mørke drømmer – originaltittel: Dark Dreaming Hjemmets bokforlag 312 sider. 1991 – Robert Ludlum: Muldvarpen – originaltittel: The Parcifal Mosaic Hjemmets bokforlag 768 sider. 1991 – Greg Almquist: Forbannelsen – originaltittel: Wolf Kill Hjemmets bokforlag 273 sider. 1991 – Kenneth McKenney: Kjært barn… – originaltittel: The Offspring Hjemmets bokforlag 320 sider. 1991 – Sean Costello: Djevelens hånd – originaltittel: The Cartoonist Hjemmets bokforlag 204 sider. 1991 – Patricia Wallace: Ondt blod – originaltittel: The Taint Hjemmets bokforlag 351 sider. 1991 – John Coyne: Skyggeland – originaltittel: Child of Shadows Hjemmets bokforlag 292 sider. 1991 – Sidney Sheldon: Frihetens ansikt – originaltittel: The Sands of Time Hjemmets bokforlag 296 sider. 1990 – David Milton: Hatets puslespill – originaltittel: The Hyte Maneuver Hjemmets bokforlag 356 sider. 1990 – Judith Kelman: Sov, dukkelise – originaltittel: Hush Little Darlings Hjemmets bokforlag 368 sider. 1990 – John Saul: Uhyggens dal – originaltittel: Creature Hjemmets bokforlag 420 sider. 1989 – Judi Miller: Mord i kulissene – originaltittel: The Phantom of the Soap Opera Hjemmets bokforlag 324 sider. 1989 – Bill Granger: Mørkets gjerninger – originaltittel: El Murders Hjemmets bokforlag 246 sider. 1988 – Clare McNally: Kom skal vi leke – originaltittel: Somebody Come and Play Hjemmets bokforlag 316 sider. 1988 – Robert Ludlum: Jason Bournes ultimatum – originaltittel: The Bourne Ultimatum Hjemmets bokforlag 669 sider. 1987 – Andrew Neiderman: Kjæledeggen – originaltittel: Night Howl Hjemmets bokforlag 314 sider. 1987 – Patricia J. MacDonald: På gjensyn med døden – originaltittel: Little Sister Hjemmets bokforlag 368 sider 1986 – Stephen Laws: Billett til døden – originaltittel: Ghost Train Hjemmets bokforlag 314 sider. 1986 – Barbara Pronin: Djevelen i hvitt – originaltittel: Syndrome Hjemmets bokforlag 304 sider. 1985 – Andrew Neiderman: Forhekset – originaltittel: Tender, Loving Care Hjemmets bokforlag 256 sider. 1985 – Dean Koontz/Leigh Nichols: Forfulgt – originaltittel: The Servants of Twilight Hjemmets bokforlag 379 sider. 1985 – Elizabeth Levy: Brann! – originaltittel: The Case of the Fired-Up Gang Hjemmets bokforlag 145 sider. 1984 – Frank de Felitta: Onde krefter – originaltittel: Golgotha Falls Hjemmets bokforlag 368 sider.

Oversatt sakprosa 1996 – Gerry Spence: Du kan alltid vinne diskusjonen – originaltittel: How to Argue and Win Every Time, Hjemmets bokforlag, 315 sider. 1996 – James M. Kouzes og Barry Z. Posner: Sjefer som lykkes – originaltittel: The Leadership Challenge, Hjemmets bokforlag, 396 sider. 1995 – John–Roger og Peter McWilliams: Gjør det! – originaltittel: Do It: A Guide to Living Your Dreams, Hjemmets bokforlag. 496 sider. 1995 – Jacques Gantie og Richard Olney: Provence: en kulinarisk reise – originaltittel: Provence – the Beautiful Cookbook (oversatt sammen med Kjersti Langballe),  Grøndahl Dreyer 255 sider. 1995 – Stella Müller-Madej: Schindlers barn – originaltittel: A Girl From Schindler’s List, Hjemmets bokforlag, 268 sider. 1995 – Eric W. Skopec og Laree S. Kiely: Bli god i forhandlinger – originaltittel: Everything’s Negotiable When You Know How to Play the Game, Hjemmets bokforlag, 212 sider. 1995 – Dennis Waitley: Den nye lederrollen – originaltittel: Empires of the Mind, Hjemmets bokforlag, 256 sider. 1994 – Paul McKenna: Hypnose – originaltittel: The Hypnotic World of Paul McKenna, Grøndahl Dreyer, 166 sider. 1994 – Michael Hammer og James Champy: Totalfornyelse – originaltittel: Reengineering the Corporation, Hjemmets bokforlag, 247 sider. 1994 – Phillip Schulz: Amerika: en kulinarisk reise – originaltittel: America – The Beautiful Cookbook, Grøndahl Dreyer, 258 sider. 1993 – Munro og Faure: Gjennomføring av total kvalitet – originaltittel: Implementing Total Quality Management, Hjemmets bokforlag, 340 sider. 1993 – Adam Hopkins og Gabrielle MacPhedran: God tur til England – originaltittel: Essential England (medoversetter Einar Bøgseth), Aschehoug 250 sider. 1992 – David Freemantle: Kvalitetslederen – originaltittel: Super Boss (medoversetter Einar Bøgseth), Hjemmets bokforlag, 319 sider. 1992 – Francis X. King: Spådomskunst – originaltittel: The Encyclopedia of Fortune–Telling, Grøndahl Dreyer, 188 sider. 1992 – Jackie Passmore: Asia: en kulinarisk reise – originaltittel: Asia: The Beautiful Cookbook (medoversetter Kjersti Langballe), Grøndahl Dreyer, 256 sider. 1992 – Jonathon Porritt: Kaptein Øko og jordens skjebne – originaltittel: Captain Eco and the Fate of the Earth – pedagogisk tegneseriebok, Grøndahl Dreyer, 56 sider. 1992 – R. Fisher, W. Ury og B. Patton: Fra nei til ja – originaltittel: Getting to Yes, Hjemmets bokforlag, 207 sider. 1993 – James Whitaker: Diana mot Charles – originaltittel: Diana vs. Charles: Royal Blood Feud (medoversettere Kjell Dragnes og Poul Henrik Poulsson), 204 sider. 1993 – Marilyn Tausend: México: en kulinarisk reise – originaltittel: Mexico – The Beautiful Cookbook (medoversetter Kjersti Langballe), Grøndahl Dreyer, 256 sider. 1993 – Tom Peters: Fase 1: Glem tradisjonene! – originaltittel: Liberation Management, Hjemmets bokforlag, 410 sider. 1993 – Tom Peters: Fase 2: De nye mulighetene! – originaltittel: Liberation Management, Hjemmets bokforlag, 408 sider. 1991 – John Wareham: Hva kjennetegner en dyktig leder? – originaltittel: The Anatomy of a Great Executive, Hjemmets bokforlag, 272 sider. 1990 – Deepak Chopra: Sin egen helses smed – originaltittel: Perfect Health, Grøndahl Dreyer, 390 sider. 1989 – Eric Clark: Reklamemakerne – originaltittel: The Want Makers, Grøndahl, 416 sider.

____________________________________

Publiserte romaner:
Mørkets blod, krimroman, Asiaforlaget, 2017
Smertens aveny, krimroman, Commentum forlag, 2013
Magellans kors, krimroman, Juritzen forlag, 2009
Kalayaan, roman, Grøndahl forlag, 1988
Dvergen og isfuglen, roman, Grøndahl forlag, 1986

Andre bøker, upublisert:
En ganske alminnelige natt, roman, 1982
Bussen til Baguio, novellesamling, 1990
Sukkerlandet, roman, 2002
Hvit måne over Punta Engano, krimroman, 2004
Salvatores hjerte, roman, 2016

Gjensyn med en gammel reportasje

 

De fleste aviser har i dag muliggjort elektroniske arkivsøk. Det var litt morsomt å se igjen fen gamle Manila-reportasjen min fra 1983 i Budstikka. 🙂

I flere uker var jeg sammen med misjonærekteparet Bjørkås og besøkte mange slumstrøk i Manila, blant annet søppelfjellet Smokey Mountain i Tondo, der handlingen i romanen min, Mørkets blod, er hentet fra.

I dag er søppelfjellet nesten borte, men fattigdommen er dessverre ikke blitt mindre av den grunn, snarere verre.

Trykk på PDF-lenken nedenfor for å lese hele reportasjen.

 

 

Roar_Slum1

 

Trykker du på denne lenken, kan du lese hele reportasjen.

Roar_slum

Ny krimroman, Mørkets blod

Cover_ScreenshotDa er det mulig å forhåndsbestille den nye krimromanen min, Mørkets blod. Det kan gjøres her.
Jeg blir selvfølgelig veldig glad hvis noen gjør det. 🙂
Prisen er 288 kroner. Boken er innbundet. 314 sider.

Her er omtalen:
Mens president Dutertes krig mot narkotika raser på Filippinene, drar Stingo, den norske ekspolitimannen Stein Inge Olsen, til Manila for å finne en gutt som har blitt kidnappet. Gutten er Stingos sønn. Jakten på kidnapperne fører Stingo fra hovedstadens avenyer til slummens avgrunner. Både politiet og folk fra byens underverden prøver å stoppe ham – og drepe ham. De vil ikke at han skal finne sønnen. For sent forstår Stingo hvorfor.

 

De tre første kapitlene kan leses gratis her.

Den trykte, innbundne boken vil komme ut rundt den 15. november. Da vil den også være tilgjengelig fra de fleste bokhandler.

E-bokutgaven vil også snart foreligge. Jeg skal gi nærmere beskjed når den er klar.

Tusen takk til alle dem som ønsker å bestille. 🙂

 

Intervju i Romerikes blad

For en ukes tid siden ble jeg kontaktet av Romerikes blad. De hadde lest en av Facebook-postene mine og spurte om de kunne intervjue meg.

Det sa jeg ja til. Det viste seg å bli et stort oppslag. Her er intervjuet.

screenshot-202

 

Psykoser og idrettsprestasjoner

I dag er jeg ferdig med en ny oversettelse – 483 sider. Manus nettopp levert. Det føles bra.

Noen priser eller store overskrifter blir det neppe av det, men siden 2008 har jeg skrevet, oversatt og utgitt 29 romaner. Til sammen 13 119 boksider. Snitt per bok 452 sider. For å være helt nøyaktig.

Jeg ble selv litt overrasket da det gikk opp for meg at dette tilsvarer 44 romaner med et snitt på 300 sider på åtte år. Over fem romaner i året.

Roar_working3

Her sitter jeg og jobber. Sover også i dette rommet.

Forfatteren Anne B. Ragde sa nylig i et intervju at hun gikk inn i en psykose når hun skrev på en roman. Harry Potter-oversetteren Torstein Bugge Høverstad har sammenliknet det å oversette bøker med en idrettsprestasjon. «Jeg er helt fysisk utslitt når jeg er ferdig. Slett ikke til å være i hus med,» uttalte han til Dagbladet i 2005.

Begge deler er etter min egen erfaring riktig. I mange måneder i strekk bare jobber, spiser og sover du. Hver dag. 14–15-timers økter er vanlig. Du beveger deg ikke ut av leiligheten engang. På begynnelsen av nittitallet holdt jeg på sånn i nesten et helt år med en fagbok som endte på ca. 1200 a4-sider.

Nå står jeg på rundt 125 oversatte titler.

Bokbransjen

Svært få forfattere får en reell mulighet til salg i Norge.

Til dem som lurer på hvor det blir av oppfølgeren til «Magellans kors» og «Smertens aveny», så er svaret det samme som før: Vi som ikke får innpass hos bokhandlene eller stipend, må tjene penger på vanlig måte som andre folk. I mitt tilfelle oversetter jeg bøker.

Akkurat nå er jeg sliten, men forhåpentligvis får jeg snart energi til å skrive på egne saker.

Takk til dem som fremdeles holder ut med meg på fjesboka og andre steder, til tross for psykoser og andre ting.

Boksalg gjennom sosiale medier

Noen forfattere tror at sosiale medier, som Facebook, egner seg til salg av bøker. Dessverre er ikke dette sant. Det er ikke mulig å selge bøker i noe særlig omfang via Facebook. Betingelsene er så dårlige og du når så få og det koster så mye å nå disse få at ingen forfattere burde ha noe håp om å nå kjøpere gjennom denne portalen.

Hvorfor det er så vanskelig å selge bøker via Facebook, er grundig forklart i denne artikkelen i Digital Book World, som alle forfattere, både selvpubliserte og forlagspubliserte, burde lese grundig. Her er alt forklart.

Screenshot (62)Det er bare bortkastet tid å forsøke med sider, grupper eller annonser. Du når i praksis ingen, og de få du når, kjøper ikke boka di.

Sånn er virkeligheten. Selv om ivrige, selvpubliserte forfattere gjerne vil fortelle deg noe annet, hjelper det ikke å stå på hodet i sosiale medier døgnet rundt. Bøker selges ikke på denne måten. Så enkelt er det bare. Man kan selvsagt innbille seg noe annet, men det er bare å lure seg selv eller kaste blår i øynene på andre.

Google-annonser er også nytteløst. Bortkastede penger. Det er kun Facebooks og Googles egne markedsfolk, og grådige reklamebyråer, som vil ha deg til å tro noe annet. For de vil gjerne tjene penger på det naive håpet ditt.

Når et forlag ber deg markedsføre boka di selv, eller «gjøre den kjent via sosiale medier», og kommer med liknende svada, fordi da slipper de å ha dårlig samvittighet over ikke å hjelpe deg, så er det bare å vise til artikkelen jeg har lenket til ovenfor.

Bøker i Norge selges nesten bare gjennom bokhandler, kiosker, dagligvarebutikker, bensinstasjoner, bokklubber og nettbokhandler .

Jo da, i slike diskusjoner vil det alltid være noen som sier seg uenige fordi «jeg har fordoblet eller firedoblet salget mitt etter at jeg begynte å annonsere på Facebook. Jeg er derfor kjempefornøyd!»

Men sjekker du nærmere etter, vil du raskt finne ut at de kanskje fra før av bare hadde solgt 20 eksemplarer, at en firedobling betyr 80 solgte eksemplarer i løpet av 3–4 måneder (veldig mye, faktisk, på Facebook), og at prisen på boka var satt ned slik at fortjenesten per solgte bok kun var rundt 20 kroner, som slett ikke er uvanlig.

Da har altså denne kjempefornøyde forfatteren tjent 1200 kroner på fire måneder, og sannsynligvis brukt over halvparten i annonseutgifter. Altså en nettoinntekt på 600 kroner. På fire måneder.

For ikke å snakke om alle timene han har brukt til å skrive om boka og diskutere den.

Jo, man kan selge en og annen bok, men all statistikk og alle realiteter viser at det er helt umulig å oppnå noe særlig volum på denne måten. Dette er også min egen erfaring.

Med mindre man synes 150 kroner er en bra månedslønn. Ja, jeg vet faktisk om forfattere som synes dette er bra. Det sier kanskje litt, det også.

Dessverre er sosiale medier blitt en slags sovepute eller bekvemmelig avledning for forlagenes markedsavdelinger. De greier å innbille forfatteren at det er mulig å selge bøker på denne måten, selv om de sannsynligvis vet bedre.

Dermed kan de også legge skylden på forfatteren hvis salg uteblir, blame the victim. «Du har kanskje ikke vært flink nok på sosiale medier. Du må by mer på deg selv. Du har ikke gjort det, og du har gjort for mye av det.» Osv.

Gjett om mange forfattere har hørt denne visa.

Selv om forlaget altså ganske sikkert vet at bøker ikke selges på denne måten i Norge. Ikke i andre land heller. Det har null betydning hva du foretar deg eller ikke foretar deg på Facebook, Twitter eller Instagram. Med mindre du er en kjent forfatter fra før. Og da ordner som regel forlaget og kjedene opp for deg.

Hundrevis av forfattere er tvunget til å leve dette usle, nedverdigende livet. Spesielt ille er det for dem som har fått veldig god kritikk på bøkene sine, men som likevel er nødt til å vasse ut i dette elektroniske myrterrenget.

De blir nærmest gjort til syndebukker for noe forlagene og bokhandlene selv burde ta det fulle og hele ansvaret for.

Screenshot (63)Ikke engang på Amazon selger forfattere bøker med noen særlig fortjeneste. Prisene er for lave og utvalget for stort. Selv ikke kjente forfattere tjener noe særlig. Når man iblant hører om noen som har oppnådd stort salg gjennom slike kanaler, er det alltid kun én av 10 000. Omtrent slik det er i lotteriet. Når én vinner, tror andre at de har en reell sjanse.

Dessverre har de ikke det, og tusenvis av forfattere har for lengst oppdaget det.

Enten man liker det eller ei, så er konklusjonen den at de største forlagene, i motsetning til det noen hevder, blir mer og mer viktige. Det er bare disse som kan få bøker ut til de fysiske bokhandlene og til massemarkedet, og det er kun der bøker selges.

Ikke noen ideell situasjon. Personlig skulle jeg ønske at det var annerledes. Ja, jeg har i flere år kjempet hardt for rettighetene til «de svake og marginaliserte» i bransjen. Men slik er realiteten i dag.

Selvpublisering eller det å utgi bøker på små forlag, er dessverre noe ingen burde prøve. Det er bare å ville seg selv vondt. Småforlag har i praksis ingen virkelig mulighet til å selge bøker i Norge, uansett hva de måtte love i annonser eller på egne nettsider. Ingen bør la seg lure eller forføre av enkelte unntak og isolerte suksesser. Vordende forfattere burde rett og slett advares mot disse forlagene.

Enda vanskeligere er det selvsagt for dem som utgir på egne forlag.

På en måte er dette også litt bra. Hvorfor? Jo, fordi ethvert marked trenger en grov kvalitetssiling av produkter slik at det blir enklere for kundene å orientere seg.

Som forfatter i Norge har du derfor knapt noe valg: Du må prøve å få utgitt boka di på et av de 8–10 største forlagene. Klarer du ikke det, kan du egentlig like godt gi opp eller skrive en ny bok.

Du kan selvfølgelig utgi den, men noe salg kan du ikke regne med. Ikke kan du forvente at noen store aviser vil bry seg heller.

Nå kan man selvsagt argumentere at den samme skjebnen rammer 9 av 10 forfattere som utgir på de store forlagene også. Men da har du i hvert fall startet i riktig pool. Da har du et proft apparat rundt deg som i det minste vil gi deg en viss sjanse på senere bøker.

Velger du å stå utenfor denne poolen, har du ingen sjanser. Det blir litt som å begynne å jobbe for minstelønn i et firma uten mulighet for lønnsforhøyelse eller forfremmelse. Starter du med å selvpublisere en bok, kan du heller ikke si at du har «debutert» som forfatter. Slike debuter er bare forbeholdt dem som utgir på kjente forlag der en uavhengig kvalitetsvurdering og utvelgelsesprosess har foregått.

Mange tror at sosiale medier har utjevnet forskjellen og gjort det enklere for ukjente forfattere å selge bøker. Faktisk er det stikk motsatte tilfelle. De har bare gjort forskjellen større. Mye større. All statistikk viser dette, og den er drepende.

På Facebook kommer du i hvert fall ingen vei.

A farewell to an old foe

GurimarasFor at ingen skal tro at jeg bare er opptatt av de store og betydningsfulle ting i livet, har jeg i dag bestemt meg for å skrive litt om varmtvannsapparater. Disse er uunnværlige i tropiske strøk ettersom nesten ingen har varmt vann i springen, dvs. en varmtvannsbereder eller varmtvannstank der det varme vannet står under trykk. Dette er jo en meningsløs sløsing med energi og penger, noe de fleste nordmenn faktisk ennå ikke har skjønt.

I min tid på Filippinene har jeg stiftet bekjentskap med mange slike varmtvannsapparater, og felles for de fleste er at de driver dusjeren til van(n)vidd – pardon the pun. Det kreves nemlig et visst vanntrykk for at disse apparatene skal fungere som de skal, og lite oppfører seg mer irrasjonelt enn vanntrykket på Filippinene, spesielt på landsbygda. Det er nemlig avhengig av en rekke faktorer, som terrengets helningsgrad, politikernes vilje til å utbedre vannforsyningstjenesten, nivået i vanntanken, tankens lokalisering og størrelse, vannrørenes lengde og antall forgreininger, slagg i skjøter, mulige lekkasjer og mye annet.

Resultatet er at man kan skru og skru på knottene på apparatet uten å få noe annet enn iskaldt vann, eller en plutselig strøm av glovarmt vann, ut av dusjhodet mens man står der splitter naken og skal gjøre det kultiverte mennesker som meg gjør hver morgen. Og ettersom vanntrykket ofte er lavt, blir elementene fort overopphetet, sikringer ryker eller røyken står ut av apparatet og en skarp lukt av brent plast fyller baderommet.

I en periode lå jeg daglig i krig med et sånt varmtvannsapparat. Det gikk så langt som at jeg begynte å hate apparatet, føre lange samtaler med det, rope til det, spytte på det, slå det med knyttnevene og piske det med våte håndklær.

Dette var i den tid jeg bodde helt alene i et umøblert hus oppe i fjellet i San Miguel på øya Guimaras, som ligger mellom byene Iloilo City og Bacolod City, en øy ingen forlater før han har fått merker av den, som Hamsun antakeligvis ville ha skrevet om han hadde bodd der.

CottageBor

Hytta der jeg bodde i tre år, 1998–2000

Problemet med slike apparater er nemlig at man forventer at de skal virke. Jeg var langt lykkeligere i de tre årene jeg bodde i bambushytta mi på øya Boracay, der jeg ikke hadde varmtvannsapparat, men dusjet i kaldt vann eller brukte bøtte og pøs. Har man investert 7000 pesos (nesten 1000 kroner) i et varmtvannsapparat, så gjør man selvsagt alt det man kan for å få det til å fungere.

Og det var nettopp det jeg gjorde: Jeg skrudde det fra hverandre flere ganger. Satte det sammen igjen. Fikk tre elektrikere til å komme og reparere det (ikke lett, for de måtte ta båt, buss og jeepney for å komme fram). Jeg byttet sikringer. Jeg skiftet elementer. Jeg reparerte lekkasjer i vannrørene (alle vannrør på Filippinene lekker, finnes ikke unntak; det har noe med en billig, hvit tetningsplast å gjøre). Jeg sjekket vannivået i tanken daglig (dette innebærer ofte livsfarlig klatring i stiger og trapper som ikke er konstruert for nordmenn i 100 kg-klassen.). Og jeg gjorde mange andre ting.

Hver dag gikk med til minst ti minutters kamp mot dette djevelske apparatet. Det ble symbolet på alle mine fiaskoer. På mitt mislykkede ekteskap. På mine refuserte manus. Mitt forspilte liv. Mitt hat mot alt og alle. Av og til gråt og siklet jeg av sinne. Jeg skrek i fistel til de idiotiske elektrikerne. Jeg nektet å betale dem.

Og de truet meg selvsagt på livet.

Da jeg etter ni måneder innså at jeg ikke ville vinne kampen, gjorde jeg det jeg selvsagt burde ha gjort allerede den første uken: Jeg tok et kubein, brakk apparatet løs fra murveggen, rev det ut av hovedrøret så vannspruten sto, dengte løs på det med hammeren, knuste det i biter og slengte alle bitene ut av baderomsvinduet.

Og der, på baderomsgulvet, naken og blodig, mens det iskalde fjellvannet sprutet over meg, ble jeg fylt av en merkelig tomhet, en usigelig ensomhet, en sjeleopprivende tristhet. Jeg tenkte: Ingen venner har du noensinne hatt, Roar, og ingen vil du antakeligvis få. Og nå har du også myrdet den eneste virkelige uvennen du hadde.

Halvannen uke senere dro jeg fra Guimaras og vendte aldri tilbake.

Herregud, som jeg savner det varmtvannsapparatet.

Semper Fidelis – en kjærlighetsfortelling fra Riihimäki

Midt på 2000-tallet, før Knausgård kom ut med sine Min kamp-bøker, skrev jeg en slags novelle bygd på virkelige hendelser. Først da jeg leste bind 2 i Knausgård-serien, slo det meg hvor likt konseptet egentlig var. Jeg begrenset meg dog til denne lille fortellingen om en korpstur til byen Riihimäki i Finland på syttitallet. Jeg syntes den fikk holde.
Kanskje kan den likevel leses som en slags «Knausgård-rapsodi» – for dem som synes 3000 sider blir i meste laget. 🙂
Novellen ble publisert første gang i Forfatterbloggen i 2007.
Denne gangen har jeg supplert med noen bilder fra min egen korpskarrière.
God fornøyelse!

Semper Fidelis

17.mai002Mange som står på fortauet den 17. mai og roper og vifter med norske flagg, tror korpsmusikantene som marsjerer forbi er lykkelig ungdom som høyst frivillig har viet sin tid og sitt talent til å skape glede i lokalmiljøet. Mon det. Se nærmere etter. Se riktig godt etter. Ser noen av disse korpsmusikantene spesielt glade ut? Smiler de? Oser de av glede og stolthet over å traske gatelangs i regnværet eller solsteiken med en diger tuba i hendene for å holde norske tradisjoner i hevd?

La meg kort, før vi tar fatt på selve historien, beskrive en korpsmusikants liv for deg, i tilfelle du skulle trenge litt bakgrunnskunnskap:

Mens dine jevnaldrende spiller fotball på løkka, går turer i skog og mark, setter seg i hagen med en god bok, drar på kino eller står på hjørnet og har det kult sammen med jentene du er hemmelig forelsket i, sitter du, korpsmusikanten, i ytterste ensomhet, med truten presset mot et kaldt og fuktig munnstykke med en oljeaktig messingsmak som gjør deg så kvalm at du brekker deg. Du samler så mye luft i lungene du kan, stålsetter deg og frambringer «musikk» som best kan sammenliknes med gedigne, hemningsløse promp. Bare etter noen minutter er du totalt utmattet. Det synger i ørene. Lungene verker. Kinnene dine ser ut som røde ballonger. Du forbanner instrumentet, og den eneste grunnen til at du ikke smelter det om til noe mer anvendelig og mindre avskyelig, er at det koster fem tusen kroner, og du er økonomisk ansvarlig for det. Foreldrene dine smiler tappert og sier «Så pent» eller «Du, jeg må ut en tur nå, er tilbake om et par timer». Naboene ristet på hodet og angrer bittert på den dagen de flyttet til strøket. Klassekameratene dine undrer på om du har psykiske problemer, hvilket du i mange tilfeller har.

Mens det sunne og mentalt friske segmentet av norsk ungdom på høytidsdager som 17. mai slår ti toms spikrer i tykke bjelker, hopper i sekker, vinner premier, deltar i potetløp, spiser iskrem, drikker cola, sprenger kinaputter i postkasser, spiller fotball på løkka eller kliner med kjæresten, står du oppstilt sammen med korpset ditt i en stikkende, kløende uniform, med lue på hodet, i ulidelig varme, med klarinetten som en AK-47 i hendene, time etter time, som en soldat på Fremmedlegionens rekruttskole i Djibouti, der slagordet faktisk, enten det skyldes en tilfeldighet eller ei, er sammenfallende med den norske korpsbevegelsens: «Smerte er svakhet som forlater kroppen».

Noen heldige får solstikk og blir båret vekk av hjelpemannskaper. Så spiller du. Ja, vi elsker. Så er det taler. Lange taler. Så spiller du igjen. Norge i rødt, hvitt og blått. Heldigvis enkle greier. Planker. Du kan dem utenat. Du trenger ikke bry deg om notene. Sola drypper. Flere av dine lidelsesfeller/medsoldater blir båret vekk. Så, idet du kjenner at du absolutt må pisse, er det av sted på en helvetesmarsj gjennom bygda.

1714757-12-1431893389697Du går som i transe. Opp bakker. Ned bakker. Du hater menneskene som står og hoier langs gaten. Hva pokker skriker de etter? Du gråter inne i deg. Du har gnagsår på hælen. Du finner ikke de riktige notene. Du forbanner Wergeland og syttende mai. Du fantaserer om å myrde kongen. Trommesoloen begynner. Som vanlig er du usikker på når du skal begynne å spille. Der. Stortrommen. Tre tunge slag. Så er spetaklet i gang. Fingertuppene svetter. De glipper av klaffene. I det minste får «musikken» deg til å glemme at du nettopp har sluppet fem centiliter piss nedover det kløende, stikkende, og nå klissvåte og varme bukselåret ditt.

For å gi deg et siste, konkret og realistisk innblikk i korpslivets redsler og pinsler, skal jeg her, med stor ulyst, fortelle deg om den novemberkvelden vi i Mogrenda skolekorps skulle underholde beboerne på Tyritoppen aldershjem. For dette er noe korps dessverre ofte gjør: Når gamle og syke mennesker helst vil slappe av med kryssord, spille poker eller ta seg en dram, eller rett og slett få dø i fred, så dukker disse forbannede korpsene opp, og gamlingene blir trillet ut på balkonger og verandaer for å høre på levenet, enten de vil eller ei.

Det blåste. Det regnet. Det var surt og kaldt. Fingrene våre ble valne og numne straks vi steg av bussen. Det kunne umulig være mer enn to-tre varmegrader. Men spille, det skulle vi. Og «konserten», den skulle selvfølgelig avholdes utendørs. Dirigenten vår, Leif «Two Finger» Jørgensen, en radmager langhalset fyr, var nådeløs. Dermed var det på med regnfrakker og Extra Large klarinettkondomer. Det gikk som det måtte gå. Regn i tubaer. Regn i klarinetter. Regn i langfløyter. Regn i trompeter. Regn, regn, regn. Iskaldt regn. Som gikk over til sludd.

Så kom vindkastene. Stortromma kullseilte, Espen skled og gikk på trynet i asfalten. Blodet rant. Det kom noen hvin fra messingen, noen surklete gnål fra treblåserne, noen gråtende pling fra xylofonen. Likevel fortsatte Two Finger å dirigere som om han sto i Royal Albert Hall. Vinden tok etter hvert tak i alt som var – luer, notestativ og klyper suste inn i hekker og parkerte biler. Fingrer frøs fast til metallklaffer. Lepper ble sittende fast i munnstykker. Trommestikker klapret i hålka. Tær ble svarte av koldbrann. Og oppe i vinduene på Tyritoppen aldershjem, vinduer som for lengst var forsvarlig stengt og barrikadert mot vinterstormen, stirret de gamle beboerne måpende på den surrealistiske forestillingen som utspant seg foran øynene deres.

11247631_1416495102006375_29397814_nTil slutt, halvveis i Semper Fidelis, da halve korpset lå strødd på slagmarken og det bare kom spede hvin og klynk fra enkelte instrumenter, innså Two Finger at slaget var tapt og beordret full retrett til bussen.

Det ble vill kamp mot varmen og tryggheten. Med klarinetten i hånden skled, frøs, skalv og bannet jeg meg vei mellom førstetrombonister, andreeufonister, tredjekornettister og gråtende og neseblødende trommeslagere mot bussdøren. Noter lå strødd etter oss. Uniformsluer havnet i hekken. Instrumenter ble bøyd, brukket og knust. Beinsplinter lå igjen på asfalten. Blodet lå lyserødt i snøen før isregnet raskt vasket det vekk. Det var et Guds under at ingen av oss omkom. Flere måtte kjøres til legevakten.

*                   *                   *

Men er det da ingen lyspunkter i denne tilværelsen, spør du kanskje. Finnes det ingen gleder, ingen positive ting, ingenting korpsmusikantene kan se fram til?

Jo, slikt finnes! Og la meg nå, på dette tidspunktet, når alt ser som mørkest og gråest ut, når du er nær ved å klikke deg vekk fra denne historien i avsky og forferdelse, få introdusere – Synøve.

Nett_KOPI_Vinstra1_3243223aEt skolekorps stolthet er nemlig ikke musikken, uniformene, trompetsoloene, disiplinen eller trommevirvlene, men drillpikene. Disse søte, smekre og sexy jentene som går først i toget og prøver å avlede folks oppmerksomhet bort fra det ukontrollerte bråket som kommer lenger bak. Det er drillpikene som får voksne, modne menn til å ta på seg finklærne, som de ellers hater, og bli med familien for å «se på 17.maitoget», som de ellers selvsagt hadde gitt blaffen i. Disse høye, hvite støvlene. Disse lårkorte skjørtene. Disse klirrende brystene fulle av medaljer. Disse hattene. Disse hvite vantene. Disse drillstavene som gjør gutter og menn svimle av kåthet, forvirring og lykke. Ikke rart drillpikefetisjer oppstår hos noen. Ikke rart de mange år senere drar til Pattaya, Rio de Janeiro og andre steder på kloden der de kan gjenoppleve disse minnene, leve ut sine drillpikefantasier.

Det var Synøve som gjorde at jeg holdt ut utmarsjene. Pisset. Gnagsårene. Solstikkene. Hånen. Isolasjonen. Sprukne fliser. Løse klaffer. Munnsår. Ulidelige øvelser. Det var hun (eller, la meg være ærlig: drømmen om Synøve) som holdt meg relativt psykisk frisk til tross for konserter som den utenfor Tyritoppen aldershjem. Det var synet av lårene og ryggen hennes der framme, de elegante håndbevegelsene, den virvlende staven (som hun aldri mistet!), som ga meg tro på at korpslivet likevel ikke bare var en skjebnebestemt marsj mot undergangen.

Trenger jeg å si det, må jeg fortelle deg det? Ja, selvsagt var jeg forelsket i Synøve.

Hun var tretten. Jeg var fjorten.

Og nå, etter at Synøve er introdusert, merker du kanskje at fortellingen endelig har begynt å få en liten oppsving. Du puster lettere. Du setter deg bedre til rette i stolen. Du føler deg ikke lenger fullt så beklemt på fortellerens vegne. Du kjenner også at noe er i gjære.

Og du har helt rett!

Det hadde seg nemlig slik at Mogrenda skolekorps skulle på tur til Finland den sommeren. Dette er noe alle skolekorps driver med. Det er en del av propagandaen: For å verve nye medlemmer og for å få musikantene gjennom kjedelige øvelser i kalde, mørke vintermåneder, frister man med slike sommerturer. Til badesteder. Hvite strender. Blått hav. Ferie. Avslapning.

Korps_RoarAv erfaring visste jeg at slike korpsturer også hadde en stygg tendens til å ende i milelange utmarsjer, parader, oppstillinger, Castro-taler på fire timer, idiotiske konserter, solstikk, gnagsår og selvmordstanker, men vi skulle altså til Finland, nærmere bestemt den lille byen Riihimäki, nord for Helsingfors, og jeg besluttet denne gangen å undertrykke den inngrodde kynismen og skepsisen min, og gi korpsledelsen, med Leif «Two Finger» Jørgensen i spissen, en sjanse. Stille med et åpent sinn, som det heter.

På de siste øvelsene hadde nemlig noe begynte å dirre. Mellom Synøve og meg. Når jeg sier «dirre», så mener jeg ikke noe annet enn at vi hadde begynt å veksle blikk. Liksom tilfeldig. Og kanskje ikke så tilfeldig likevel. Et smil her. Et knis der. Et «Hei, Roar» her. Et «Ha det» der. Dette var alt den nevnte dirringen besto i. Latterlig i dag, selvsagt. Men, husk, dette var i 1974. Jentene gikk ikke rundt og sa «hei» til gutter de ikke likte den gangen. Slik de gjør i dag. Et «Hei, Roar» anno 1974 var ganske sterke saker.

Og på ferga fra Stockholm til Helsingfors begynte disse sterke sakene å utvikle seg til tilfeldige, og kanskje ikke fullt så tilfeldige, møter ved rekka, der vi sto, tause, ved siden av hverandre, mens den finske eller svenske vinden rev tak i syttitallspanneluggen min og hev den hit og dit, og vi stirret på måkene eller hva faen vi sto der og stirret på, bølgene kanskje, flygefisk, uten egentlig å vite hvorfor vi sto der, bare at det var fint å stå der og se utover det endeløse svenske eller finske havet, antakeligvis heter det Østersjøen, uten at jeg noensinne har sjekket hvem som faktisk eier det, sannsynligvis er det de grådige svenskene.

Vi tok ikke på hverandre, berørte hverandre ikke. Det var aldeles ikke nødvendig. Det var nok at vi sto der og lyttet til vinden som nappet i vindjakkene våre.

På bussen fra Helsingfors til den lille byen Riihimäki, der vi skulle være en uke, havnet Synøve og jeg igjen, ja, jeg må si det, rett og slett fordi det er sant, tilfeldigvis, ved siden av hverandre.

merzedes turbussDette med tilfeldig og ikke tilfeldig bør kanskje forklares litt nærmere. Jo, jeg ventet ekstra lenge i midtgangen før jeg liksom bestemte meg for å sette meg, tre sekunder etter at jeg hadde sett Synøve gå på bussen. Hun lette liksom også etter et sted å sette seg, og, jøss, så fint, der er det jo en ledig plass, rett ved siden av Roar, vindusplass til og med. Noen vil kanskje hevde at slikt ikke har noe med tilfeldigheter å gjøre, men jeg holder på mitt, det var tilfeldig rett og slett fordi vi overhodet ikke hadde planlagt det.

Jeg skal ikke ta meg bryet med å fortelle noe om Riihimäki. Det er antakeligvis et av de minst interessante stedene i hele Norden. Det er nok å vite at Riihimäki befinner seg en times kjøring nord for Helsingfors, som du vel vet omtrent hvor ligger hvis du fulgte med i geografitimene på skolen. Men i denne byen finnes det en skole, og på denne skolen bodde vi. (Ja, for du trodde vel ikke at skolekorpsmusikanter bodde på hotell! Det har aldri skjedd, og det kommer heller aldri til å skje.)

Vi lå på gulvet på isopormatter, i soveposer, uten puter. Én vask på tjuefem gutter og tre ledere. Det luktet vondt, og det var oss det luktet av. Dusj fantes ikke. Rundt oss lå instrumenter og uniformer strødd. Jentene lå selvfølgelig på et annet rom i en annen etasje.

Ok, nå er du kanskje utålmodig. Du venter at ting skal skje. Mellom Synøve og meg. Men det er ikke slik det foregår mellom en fjorten år gammel gutt og en tretten år gammel jente i virkelighetens verden. Selv om minst en av dem er forelsket. Det er ingen evig rus, det er ingen galskap, slik det framstilles i en del ungdomsbøker eller på filmer. Fjortenåringer tenker på andre ting enn det du tror de tenker på hele tiden. De har mange interesser. Som for eksempel fotball.

D18Ved denne finske, tomme skolen (det var ferie), der vi altså la beslag på et par av klasserommene, lå en fin grusbane og et flott badeanlegg, som vi selvfølgelig benyttet oss av i de periodene vi ikke var rundt og omkring i byen på forskjellige «spilleoppdrag»; for eksempel utenfor kjøpesentrer der vi skamløst plaget travle handlende med ompaidiotiet vårt, eller utenfor rådhuset, der vi som vanlig sto noen timer i sola mens vi ventet på en eller annen finsk, alkoholisert dignitær som skulle holde tale, noe som aldri skjedde, uten at jeg husker hvorfor; jeg var fjorten år og dreit tynt i hvorfor vi i det hele tatt var i denne byen, jeg hadde mer enn nok med å forholde meg til det problematiske at jeg faktisk var der.

Men tilbake til grusbanen. Ut på kvelden midt i uken spilte vi en fotballturnering, to lag fra et finsk korps (mulig dette var et slags «vennskapskorps», mulig også at Riihimäki var Mogrendas vennskapskommune, dette har jeg aldri brydd meg om å sjekke, av den enkle grunn at det for meg er helt uinteressant), og to lag fra vårt korps, der jeg selvfølgelig var på vinnerlaget, og der jeg like selvfølgelig ble lagets toppscorer.

Synøve og jeg hadde ikke hatt så mye direkte kontakt de siste dagene etter at vi kom til det finske paradiset (husk igjen, dette var midt på syttitallet; det var ikke vanlig i denne tidsepoken at fjortenåringer gikk rundt og viste hva de følte for hverandre), men under fotballturneringen la jeg merke til at Synøve satt for seg selv på en benk utenfor klubbhuset. Hun satt ikke sammen med venninnene på den andre siden av banen. Dette tolket jeg som et tegn. På hva, var jeg usikker på. Men selvfølgelig var det et tegn. Jenter er flokkdyr, og det er bare i helt spesielle tilfeller de streifer omkring på egen hånd.

cruyff_1969Nå skal jeg for all del ikke kjede eller irritere deg med nitide beskrivelser av mine frekke Cruyff-finter, gåtefulle Neeskens-driblinger, følsomme Beckenbauer-pasninger, lynhurtige og utrettelige Lato-løp langs sidelinjen ned mot cornerflagget, elegante Edström-volleyer, svimlende, men like fullt dypt kontrollerte Tom Lund-slalåmkjøringer i feltet, «urettferdige», men effektive og moraldrepende Müller-mål og harde, overskrudde og overnaturlig dyppende Rivelino-frispark som fikk selv de mest patriotiske finnene, blant dem sikkert karer som hadde deltatt i Vinterkrigen, på tribunen til å gispe av beundring over den klarinettspillende fotballtrollgutten, men bare kort og nøkternt oppsummere, uten noe som helst behov for å framheve meg selv og min egen innsats, at jeg scoret 13–14 mål totalt og at laget mitt vant 4–1 i finalen.

På veien tilbake til skolen etter turneringen – det begynte å bli sent og mørkt – la jeg liksom tilfeldig ruten forbi klubbhuset, som vi av en eller annen grunn ikke hadde lov til å bruke, forbi benken der Synøve fremdeles satt, alene.

Jeg stopper.

Hun ser opp på meg og smiler.

Du … dere vant.

Ja.

Gratulerer.

Jeg merket det der og da. Det var noe. Dette vidunderlige noe. Det som i de siste månedene hadde ligget mellom oss. Som atomer, partikler og støv fra en annen dimensjon. Som om Gud selv langsomt, uten at vi visste om det, hadde tatt seg tid til å bygge noe rundt oss. Noe vi kunne gjøre hva vi ville med.

Jeg måtte selvsagt pisse.

Noen dass her?

Hun snur seg mot klubbhuset. Kanskje der inne.

2007KlubbhusKunstgressbanenJeg prøver en av dørene. Låst. Jeg prøver en annen. Åpen. Hun reiser seg. Snur seg. Alle de andre har gått tilbake til skolen. Det finske korpset (spør meg for guds skyld ikke hva det het) har dratt. Mørket har lagt seg over grusbanen. Døren fører inn til en liten korridor. Det er toaletter på begge sider. En garderobe. Der står vi. I halvmørket. Jeg snur meg, går inn på en av dassene. Pisser. Tenker ingenting. Vil ikke tenke. Kommer ut. Ferdigpisset. Synøve har satt seg på benken i garderoben. Også der er det mørkt. Det er antakeligvis en lysbryter et sted, men tanken på å slå på lyset er så absurd at den kommer og forsvinner med en gang. Jeg setter meg ved siden av henne.

Og heller ikke her får du vite hvordan hun ser ut. Hvilke klær hun har på seg. Hvordan hun lukter. Ingenting får du vite om henne. Du har ingen rett.

Men du vet hun er der.

Du vet jeg er der.

Du vet at ingen kan finne på å dikte opp en historie om en tretten år gammel jente og en fjorten år gammel gutt som drar på busstur fra Mogrenda, via Stockholm, over Østersjøen, til en finsk by som heter Riihimäki og ender opp i garderoben i et mørkt, stengt klubbhus.

Det som skjer nå, er at knærne våre så vidt berører hverandre. Litt av lårene. Umerkelig har vi kommet litt nærmere. Hun smiler. Overarmen hennes legger seg mot min.

Det er bare dette som skjer.

Det skjer ikke at det allerede er blitt oppstandelse på skolen. Synøve og Roar mangler! Two Finger og tre–fire håndplukkede korpsveteraner er på vei over banen med lommelykter. Lommelykter! Det hoies og skrikes.

Kanskje hører vi navnene våre.

stock-footage-loopable-background-magical-sparkle-light-flying-beams-fairy-dustMen alt vi bryr oss om er støvet som legger seg over oss. Fyller oss. Gjør det vanskelig å puste. For kinnet hennes har kommet nærmere. Det er så blankt som bare kinnet på en tretten år gammel jente kan være. Det er ikke snakk om at vi kysser. Det er aldeles ikke nødvendig. Kanskje ikke engang i tankene våre. Men kinnene våre legger seg mot hverandre …

Og i det samme springer døren opp. Two Finger står der. Den magre kroppen dirrer av raseri. Han slår på lyset, famler med sine grufulle to fingrer på venstre hånd. Korpsveteranene ramler inn.

Vi er avslørt.

Støvet drysser av oss og forsvinner ut av garderoben som suget opp av en gigantisk, ond støvsuger.

Hva faen skal dette bety! Klokka er elleve. Har dere vært her i to timer? Kom dere tilbake til skolen med en gang. Vi har lett etter dere overalt!

Straffen for denne syndige eskapaden ble ikke henrettelse ved daggry, som man kanskje kunne vente, men jeg fikk ikke lov til å bli med på neste dags ekskursjon til et lokalt glassblåseri, der vi skulle spille. Jeg måtte bli på skolen! Av alle jordens grusomme straffer, av alle tenkelige torturmetoder som opp gjennom århundrene er utpønsket i de mørkeste kroker av menneskehistoriens mest forkvaklede hjerner, fant den sadistiske korpsledelsen den aller verste straffen de kunne forestille seg, for her skulle det settes et kraftig eksempel: Jeg fikk ikke lov til å være med Mogrenda skolekorps på konsert.

Jeg ble målløs.

Det var som om jeg skulle ha vunnet i tipping.

Og da jeg litt senere fra klasseromsvinduet så korpsbussen forsvinne ut av skoleporten, med en diger tuba i bakvinduet, kjente jeg en frihet, en opprømthet, en sjelestormende glede som fikk meg til å bryte ut i avsindig, skrallende latter. Jeg hoppet opp og ned og lo, slo hendene i vinduskarmen, dro i gardinene, snurret rundt, lo og sang og rev meg i håret av glede. Jeg hadde gud hjelpe meg hele skolen for meg selv. Jeg kunne gå på hendene i korridorene hvis jeg ville. Jeg kunne knuse fontenen. Jeg kunne ta med meg fotballen, som idiotene hadde glemt å låse inne i skapet, og trene Cruyff-finter og Rivelino-frispark ute på banen hele dagen om jeg så ønsket. Men det jeg mest av alt ville – jeg begynte å rote i sekken min etter badebuksa – var å ta en dukkert oppe i bassenget.

D3313718-Swimming-pool-with-diving-board-and-reflections-Stock-Photo-springboardet var – ja, det finnes ikke noe bedre ord, så jeg kliner like godt til: Det var en strålende dag! Glemt var oppstillinger. Glemt var drepende utmarsjer. Glemt var general Two Finger og hans uhyggelige makt over liv og død. Alt var perfekt. I trappen opp stupetårnet mot femmeteren føltes det som om – og igjen ber jeg om unnskyldning for å stikke hånden i klisjeenes krukke, for i euforien finner jeg ikke noen bedre måte å beskrive det på: Det føltes som om en tung bør var blitt fjernet fra mine unge skuldrer.

Der jeg sto på kanten av stupet, var verden med ett blitt min. Jeg syntes jeg hørte et sus fra de dype, finske skoger. Et raslende rop fra den grønne hekken rundt det blå, skimrende svømmebassenget. Jeg syntes sola smeltet et inderlig budskap over meg:

Verden er din, Roar!

Og jeg stupte.

Og svevde bevisstløs fem meter gjennom luften.

Og gled ned i det varme, våte elementet som en god tanke glir inn i en drøm.

Jeg husker ikke at jeg kom opp til overflaten, så kanskje ligger jeg fremdeles på bunnen av svømmebassenget der ved skolen i den finske byen Riihimäki, men på et eller annet tidspunkt må jeg ha kommet opp, for det neste jeg husker, var synet av en bikinikledd jente som satt på bassengkanten og smilte til meg.

Synøve.

Det viste seg at Synøve hadde fortalt korpsledelsen at hun følte seg dårlig; for sikkerhets skyld hadde hun kastet opp litt finsk mat tidligere på morgenen, og selv om hun altså hadde fryktelig lyst til å bli med til det fantastiske glassblåseriet og drille for de makeløst musikkinteresserte beboerne i Riihimäki (som på dette tidspunktet antakeligvis for lengst hadde slått fast at vi kom fra en eller annen psykiatrisk institusjon), så følte hun seg rett og slett ikke i form til dette. Dette hadde Two Finger motstrebende akseptert.

Som den gentleman Two Finger var, hadde han selvfølgelig ikke på noen måte klandret Synøve for det usedelige og usømmelige som hadde foregått i klubbhuset «midt på natten»; slik var det på syttitallet: Gutter var alltid skyldige i slike ting. Det var jeg som hadde «lokket» henne inn, og så videre. Og som den gentlegutten jeg var, nektet jeg ikke for dette, men tok på meg all skyld, selv om jeg altså, strengt tatt, bare hadde trengt et sted å pisse.

Jeg svømmer langsomt bort til henne.

Hei, sier hun.

Jeg trår vannet foran henne. Jeg har sola i øynene. Jeg myser.

Fint stup, sier hun og smiler.

Du så det?

Ja.

Nå tror du kanskje at jeg tenkte på Synøve hele natten. Hele morgenen. At det var henne jeg hadde i tankene der jeg sto på kanten av femmeteren og gjorde meg klar til å stupe. Nei, ettersom dette ikke er en oppdiktet historie, ser jeg ingen grunn til å lyve for deg: Sannheten er at jeg ikke tenkte på Synøve i det hele tatt. Jeg var bare opptatt av meg selv, min egen lykke, min egen frihet. Fjortenåringer er slik: Ser de en fotball, ja, så tenker de på fotball. Ser de en jente, ja, så er det henne de tenker på. Det er uhyre komplisert for en fjortenåring å ha to tanker i hodet samtidig. Dette gjelder kanskje spesielt fotball og jenter.

Background of clear blue water with sun reflections in an outdoor swimming pool.

Background of clear blue water with sun reflections in an outdoor swimming pool.

Men nå kom det igjen … dette som bare kan beskrives som en kjede av ørsmå, nesten usynlige glimt over vannet. Dette som ikke lenger var meg. Singel som lå på bassengkanten. Et iskrempapir i gresset. En bruskork. En svak rasling i hekken.

Vi snakker.

Vi ser på hverandre.

Vi er alene i svømmebassenget.

Beina hennes er stukket ned i vannet. Føttene to brune, utydelige ting. De virker veldig små. Jeg synes hun beveger tærne, men jeg kan ikke være sikker. En stund er jeg veldig opptatt av tærne hennes. Som jeg ikke kan se.

Hun ler.

Latteren hennes.

Det er godt mulig ting foregikk rundt oss. Kanskje fru Thon, den voksne, kvinnelige lederen som var blitt igjen på skolen for å passe på Synøve, sto et sted og holdt øye med oss. Kanskje var det en badevakt. Kanskje passerte et fly over oss. Kanskje dreide jordkloden.

Synøve glir ned i vannet.

Hun ler igjen. Hun legger på svøm.

Jeg svømmer etter henne.

Jeg ser de små føttene hennes. Det lange (ja, dette får du vite!) håret som legger seg i vannet (hun har ikke på seg den foreskrevne badehetten). Hun svømmer bryst. Bevegelsene hennes er raske, nesten iltre. Hun er ingen spesielt god svømmer. Mye energi, liten framdrift.

Så stanser vi. I den andre enden av bassenget.

Vi ler. Denne gangen ler vi, begge to. Vi spruter vann på hverandre.

Men jeg svømmer ikke helt bort til henne. Jeg våger ikke. Det kjennes som om jeg ikke får puste. Jeg er i god form; jeg går på skøyter om vinteren og spiller fotball om sommeren. Jeg har aldri hatt astma. Likevel kjennes det som om jeg ikke får puste. Hjertet slår så fort og hardt at jeg et øyeblikk kjenner meg kvalm. Jeg blir redd og svømmer mot bassengkanten.

Har hun merket det?

Vannet glitrer. Sola står høyt på himmelen. Vi befinner oss i den finske byen Riihimäki i 1974.

FreeGreatPicture.com-30424-swimming-poolDet er nå blitt minst to meters avstand mellom oss. Vi holder oss fast i bassengkanten. Vi trår vannet. Vi ser ikke lenger på hverandre. Vi vender blikket mot bord og fluktstoler som står på kanten. Vi myser mot sola. Vi stirrer mot stupetårnet. Vi betrakter den høye, brede hekken som går rundt hele bassenget. Vi kikker opp mot vinduene i tredje etasje i skolebygningen.

Vi snur oss mot hverandre.

Ingen av oss ler lenger. Ingen av oss smiler. Ansiktene våre er alvorlige.

Vi vet. Vi stirrer inn i hverandres øyne.

Ansiktet hennes.

Ofte leser jeg ord som «skjønnhet», «vakker» og «pen» i bøker og blader. For meg er dette heslige ord. De skitner til en fortelling. Slike ord må aldri brukes, og de vil aldri bli brukt i denne fortellingen, ikke engang på dette stadiet, ikke engang i dette øyeblikket, ikke engang når alt i meg brenner, sprenger og smerter etter å fortelle deg hva jeg ser når jeg ser inn i Synøves ansikt.

Du har ingen rett!

Og det er ingen, absolutt ingen, som registrerer at vi langsomt kommer nærmere hverandre gjennom vannet. Det kunne gått ti minutter. Det kunne gått en halvtime. En time.

Så er vi framme.

Denne gangen er vi mer besluttsomme. Denne gangen vet vi hva vi vil.

De våte kroppene våre berører hverandre. Skulder mot skulder. Arm mot arm. En tretten år gammel jente. En fjorten år gammel gutt. To barn i et svømmebasseng i Riihimäki. Svak knirking i solparasoller. Bølger som skvulper mot varm betong. Ingenting noen fester seg ved. Ingenting noen bryr seg om. En ubetydelig hendelse på jorden. Og likevel stopper hele universet, med sine milliarder av planeter, galakser og stjernetåker, et nanosekund på sin ustoppelige, skjebnebestemte vei mot undergangen.

Jeg oppdager at jeg kan stå på bunnen. Det gir meg større mot. Jeg holder henne forsiktig i venstre hånd. Lårene hennes glir mot mine under vannet, de glir og glir. Lårene hennes er tynne og glatte. Hun trår vannet. Først iltert, slik hun svømmer. Så langsommere. Hun vet at jeg holder henne. Med en rask bevegelse, som om hun er redd for at hun vil ombestemme seg hvis hun venter for lenge, slipper hun taket i bassengkanten. Armen hennes kommer rundt meg, hånden presser mot korsryggen min.

Jeg legger høyre arm rundt henne. Jeg holder henne. Med et keitet tak i venstre arm. Med en hånd bak på ryggen hennes.

Slik holder jeg henne. Slik holder vi hverandre.

last nedJeg ser skygger foran øynene mine. Igjen blir jeg redd. Jeg får ikke puste. Hjertet slår så hardt at jeg vet det bare er et tidsspørsmål før det stopper. Det finnes ikke noe hjerte som kan slå på denne måten uten at det får konsekvenser.

Hun løfter venstre arm, vrir seg forsiktig løs fra grepet mitt. Den høyre kommer også opp gjennom vannet. Hun legger hendene om halsen min.

Albuene og de små brystene hennes presser mot brystet mitt.

De tynne lårene hennes glir og glir. Mot mine. Bevegelsene under vannet gjør meg svimmel.

Munnen hennes.

Den kommer mot meg.

Jeg kjenner leppene hennes. De er så lette. Varme. Jeg merker dem knapt. Så merker jeg dem.

Og det er da det skjer:

Hjertet slutter å slå. Jeg vet det. Jeg kjenner det. Det finnes overhodet ingen tvil. Alt inne i meg har stoppet opp. Jeg vet det betyr døden. Men jeg er ikke redd. Jeg er ikke lenger redd for å dø. Det er helt ok. For jeg kjenner fremdeles leppene hennes. Jeg kjenner kroppen hennes. Huden hennes. Overalt. Fingrene hennes. Varmen hennes. Lårene hennes glir ikke lenger. Beina hennes har slynget seg rundt mine. Hendene og armene presser og presser. Leppene hennes. De bare kommer og kommer. Og jeg befinner meg fremdeles i dette merkelige stadiet mellom døden og varmen fra kroppen hennes.

Kysset vårt tar aldri slutt. Det varer og varer. For vi vet at det ikke finnes noe annet. Noe bedre. Noe riktigere.

Rundt oss glitrer en kjede av ørsmå, nesten usynlige glimt over vannet. Et iskrempapir i gresset. Singel på bassengkanten. En bruskork. En umerkelig rasling i hekken.

Så er det over. Vi slipper hverandre langsomt. Vi stirrer på hverandre. Men det er kommet noe fremmed i øynene våre. Noe som ikke var der for ti minutter siden. For en time siden.

Vi er blitt redde. For hva, vet jeg ikke.

images (3)Og sola kjennes ikke fullt så varm lenger. Det knirker høyere i solparasollene. Nå hører jeg lydene. Raslingen i hekken. En bil som svinger inn på parkeringsplassen nedenfor skolen. Et fly som passerer oss.

Jeg … må gå tilbake nå, sier hun lavt.

Hun snur seg og legger på svøm mot trappen. Jeg vet ikke om jeg skal følge etter henne. Jeg gjør det. Hun klatrer opp av bassenget. Jeg klatrer etter.

Vi sier ingenting.

Vi finner håndklærne våre.

Sammen går vi ned mot skolen. Ikke hånd i hånd. Bare sammen. Hun først. Jeg etter.

Ved inngangen sier hun bare «ha det» raskt og forsvinner opp trappen til andre etasje.

Jeg blir stående og se etter henne.

Resten av dagen tilbringer jeg på grusbanen der jeg trener Cruyff-finter og Rivelino-frispark.

*                  *                    *

Det ble en trist hjemreise fra Riihimäki. Synøve og jeg hadde nesten ikke snakket sammen de siste dagene. Vi satt ikke ved siden av hverandre på bussen, og det skyldtes neppe noen tilfeldighet. På en mystisk måte hadde korpsledelsen greid å holde oss atskilt, eller kanskje det var vi som ønsket å være atskilt, jeg vet ikke.

Men det som forundret meg mest, der jeg sent på kvelden sto ensom i baugen på ferga mellom Helsingfors og Stockholm, uten å se en eneste måke, eller flygefisk for den saks skyld, var at jeg de siste dagene hadde begynt å like korpslivet. Konsertene vi hadde holdt under avslutningen av vårt opphold i Riihimäki (under en fotballkamp og på et gamlehjem), hadde ikke vært det minste traurige eller pinlige. Vi hadde spilt bra. Korpset fungerte godt. Jeg hadde til og med øvd flere timer på El Capitan i lugaren min etter middag. Two Finger hadde lovet meg et solistoppdrag under et stort jubileum til høsten. Jeg begynte til og med å like Two Finger, som jeg tidligere bare hadde hatet og foraktet.

Og vi hadde fått en ny, fin medalje under den siste konserten. Den tok seg flott ut på uniformen. Som av en eller annen grunn ikke klødde og stakk like mye som den hadde gjort før.

På bussen fra Stockholm til Mogrenda satt jeg bakerst. Synøve forrest. Av og til fikk jeg et glimt av det lange håret hennes idet hun lente seg til siden. Det blanke kinnet. Men hun snudde seg aldri. Ikke en eneste gang. Og merkelig nok gjorde det meg ingenting. Det kjentes mest som om noe i meg hadde sluppet taket. Noe som i utgangspunktet kanskje aldri skulle ha vært der.

oMen da vi stoppet utenfor et gatekjøkken i Kongsvinger, og hun sto der alene under en gatelykt og tygget på en vassen hamburger, og jeg sto i mørket bak bussen, møttes plutselig blikket vårt. Det var første gang vi hadde sett direkte på hverandre siden Riihimäki.

Og det var da jeg så det. I ansiktet hennes. Det jeg selv kanskje allerede visste. Det noe i meg sannsynligvis hadde prøvd å fortelle meg de siste dagene, uten at jeg hadde hørt skikkelig etter. Synøve visste, slik kanskje bare tretten år gamle jenter kan vite slikt, at uansett hva vi gjorde, uansett hvor mye vi var sammen, uansett hvor ofte vi kysset eller holdt om hverandre, eller, gud bedre, lå med hverandre senere i livet, så kunne vi aldri, aldri, aldri, aldri, ikke engang ved regnbuens ende, oppleve igjen det vi hadde opplevd i svømmebassenget utenfor skolen i den finske byen Riihimäki.

Vi hadde besteget lykkens høyeste tind, nådd skalaens høyeste tone, vi hadde spilt i et register der ingen før oss hadde spilt, der det kanskje ikke engang var meningen at noen skulle spille, men vi forsto at nå måtte vi tilbake til uniformene våre, tilbake til marsjene, tilbake til notene, tilbake til Semper Fidelis, Two Finger og konsertene hans.

Nå måtte livet begynne.

Vi, de mobbede

Selv i dag, etter tiår med antimobbekampanjer både på skoler og i arbeidslivet, og stor fokusering på denne problematikken i media, så finnes det fremdeles lett gjenkjennelige grupper i samfunnet som det er fullt tillatt og stuerent å mobbe og stigmatisere, ja du betraktes nærmest som en moralsk høyverdig person hvis du bidrar med ditt til å forringe livskvaliteten deres. I media får du carte blanche.

mobbingNei, jeg sikter ikke til tykke eller tynne, svarte eller brune, tatere eller jøder, homser eller transer, sikher eller muslimer, eldre eller arbeidsløse. Disse er det heldigvis ikke stuerent og akseptabelt å mobbe lenger. Ikke er det greit å mobbe dem som stammer, lesper, halter eller har andre fysiske handikap heller. I dag får du ikke engang applaus hvis du mobber alenemødre eller uføretrygdede.

Dvergen og isfuglen.
Og bra er det. Verden går framover. For mobbing er noe som har forfulgt meg gjennom hele livet. Pga. diverse handikap, som at jeg har hemimandibulær hypertrofi (ansiktskjevhet) og stammer, noe som av naturlige grunner har ekskludert meg fra de fleste yrker som krever samtaler med andre mennesker, ble jeg mobbet og plaget gjennom hele barndommen og i ungdomsårene. Dette vet alle som kjenner meg. De husker nok også kallenavnene mine, som jeg ennå den dag i dag ikke kan få meg til å nevne.

Den mobbingen og netthetsen jeg leser om i aviser og på blogger i dag, er ingenting sammenliknet med den jeg og andre som meg fikk gjennomgå for 40–50 år siden. Det var ingen antimobbekampanjer på seksti- og syttitallet. Den gangen skulle man mobbe dem som var annerledes. Ikke var det mye «trøst og forståelse» i det dysfunksjonelle hjemmet jeg vokte opp i heller. Disse opplevelsene resulterte i boka Dvergen og isfuglen, som jeg skrev og utga på begynnelsen av åttitallet.

rb200810502942309arMen her skal jeg ta for meg en av de gruppene som det fremdeles er fullt tillatt å mobbe: Menn som har giftet seg med asiatiske kvinner eller bosatt seg i Østen.

Sårende uttrykk.
Hver gang disse omtales, sitter dypt sårende og stigmatiserende ord som «sexturister», «kjøpekoner», «postordrebruder», «gamle griser», «sexpater», «gjeldsflyktninger» og «horekunder» løst. Ja, til og med uttrykk som «pedoer» er ikke noen redde for å strø om seg.

De asiatiske kvinnene rammes. De norske ektefellene deres rammes. Og barna og familien deres rammes. Livskvaliteten deres forringes. De stigmatiseres. Uten at noen bryr seg.

Fakta har liten interesse.

Mobbingen er blitt stueren. Få tenker over konsekvensene. Minst av alle journalister eller bloggere som vil ha flere klikk og besøk. Det gjelder kun å selge en sak. Ri på fordommer.

Slik har det vært siden syttitallet, og slik er det i dag. Tro meg. Dette vet jeg litt om. Det vet også de fleste andre som har søkt eller funnet lykken i Østen.

Vi er de mobbede.

Screenshot (72)Kripos’ overgrep.
Så ille er den institusjonaliserte og systematiske mobbingen blitt at Kripos venter på Gardermoen for å spørre Thailand-turister om de har tuklet med småjenter i ferien. Totalt uten basis i virkeligheten. Kun tre nordmenn er dømt for overgrep mot mindreårige i Thailand siden 1945. Én nordmann på Filippinene. Det er til sammen færre enn i den lille bygda Alvdal i Norge.

I stedet for å hindre overgrep, begår Kripos faktisk selv grove overgrep med sine avskyelige handlinger. Ønsker disse «etterforskerne» at vanlige folk, eller kanskje journalister, skal komme hjem til dem og spørre, gjerne mens familiemedlemmer eller naboer ser på, om de tukler med sine egne eller andres unger på fritiden? Hvordan ville de ha reagert på det? Ville de da ha skjønt hva de egentlig driver med?

Men slik er det dessverre blitt. Vi tillegges automatisk mannssjåvinistiske holdninger og kvinnefiendtlige standpunkter. Det beviser jo valgene våre, ikke sant? Vi liker ikke norske kvinner og foretrekker en liten, asiatisk «snelle» som vi kan utnytte og dominere, ikke sant?

Vel, dette er like seriøst som å mene at norske kvinner som gifter seg med muslimer, støtter all mulig terror som utføres i Allahs navn. Det er like seriøst som å mene at norske kvinner som gifter seg med svarte menn, forakter eller ser ned på hvite menn.

Og slik kunne jeg ha fortsatt.

Likevel prøver media ofte å sementere disse oppfatningene gjennom tendensiøse reportasjer. Alle vet hva jeg snakker om. Jeg trenger ikke engang å lenke til flere eksempler.

Vi er de mobbede.

Feminister og mannsforakt.
Hver gang bitre, forsmådde kvinner trenger noen å se ned på, så er vi gode å ha. All oppdemmet frustrasjon og generell mannsforakt kan øses over oss. Gjerne ispedd litt dårlig skjult hån over de «stakkarslige, ynkelige mennene som er redde for sterke, norske kvinner».

PattayaTrenger Ottar, Kvinnefronten eller liknende feministiske grupper argumenter i prostitusjonsdebatten, er vi selvsagt også fine å vise til. Gjerne ledsaget av et bilde eller to fra en eller annen neonbelyst gågate eller luguber nattklubb i Østen, så folk kan grøsse av indignasjon over de «fæle, hvite mennene». Alltid et sikkert kort.

Det er fritt fram. Vi kan tråkkes og spyttes på. Latterliggjøres og henges ut. Nyanser er bare i veien. Ingen bryr seg om våre eller våre koners eller barns tårer. Kjærligheten vår og familielivet vårt skal for enhver pris skitnes til. Det hefter alltid noe suspekt ved forholdene våre, særlig hvis aldersforskjellen ligger utenfor det «akseptable».

Representanter for landets krisesentrer, som burde hatt mer forstand, er ikke bedre enn andre. For det er jo så viktig å få fram at noen av disse forholdene ikke fungerer, ikke sant?  Verden kan simpelthen ikke klare seg uten slik informasjon. Spesielt ikke når den kan gi penger i kassa.

For naturligvis er det dette det dreier seg mest om: Jo mer oppmerksomhet man greier å skape om et «problem», om enn aldri så falskt og konstruert, desto mer penger er det legitimt å be om for å få «løst» det. Daglig leder for Krisesenteret, Tove Smaadahlhar gjennom sine rasistiske, fordømmende og generaliserende uttalelser til media gjort mer for å skade og ødelegge livet til sørøstasiatiske innvandrerkvinner, barna og familiene deres enn noen annen person i hele Norge. Men skjønner hun dette selv? Neppe.

Forskjellige motiver.
Flere må prøve å forstå dette: Tusenvis av norske menn har i løpet av de siste 30–40 årene giftet seg med asiatiske kvinner, og motivene, holdningene og de politiske oppfatningene deres er selvsagt like forskjellige som i enhver annen gruppe i det norske samfunnet.

Måten de har møtt hverandre på – som om det skulle være noe andre har noe med! – er naturligvis også like forskjellig som måten norske menn og kvinner har møtt hverandre på.

Flotte mennesker.
Uansett hvilket forvrengt bilde media prøver å skape, så er sannheten den at de aller fleste i det norsk-asiatiske miljøet er flotte, ansvarsbevisste folk. Både kvinnene og mennene. Tro meg på dette også. Jeg har levd i dette miljøet i snart 40 år. Ekteskapene deres er like levedyktige som norske. Skilsmisseprosenten er snarere lavere enn høyere.

Tall fra Statistisk sentralbyrå bekrefter dette.

Screenshot (74)Hva så med de norske mennene som har bosatt seg i Østen? Vel, noen av dem har et fysisk hardt arbeidsliv bak seg. Andre sliter med dårlig helse. NAV og Helfo dekker sjelden alt, og hundrevis av fastboende nordmenn på Filippinene og i Thailand lider daglig pga. sykdommer de ikke har råd til å kjøpe medisiner for. NAV viser dem i mange tilfeller bare en kald skulder. Veldig mange dør uten å få den hjelpen de trenger, ofte etter mye smerter og store lidelser. Noen tar til og med livet av seg i fortvilelse over manglende hjelp. Vertslandet viser som regel liten eller ingen forståelse.

Seks nordmenn har dødd i sykdom på Filippinene bare det siste året. Her er en video fra en av minnegudstjenestene som ble avholdt i Cebu i fjor.

Mange hjelper
Likevel er det vanlig at disse fastboende utlendingene ikke bare tar seg av sin egen og konas familie, men gjerne et helt lokalsamfunn. Spesielt etter naturkatastrofer.

Minstepensjonister og uføretrygdede deler det lille de har med dem som har enda mindre. En del av dem drar til og med i gang hjelpeprosjekter som strekker seg over mange år. Noen driver barnehjem. Andre, som Oskar Jørgensen, driver rehabiliteringssentre og hjelper funksjonshemmede barn. Til og med tøffe motorsykkelgjenger bidrar. De fortjener verken å bli mobbet eller stigmatisert, som media alltid faller for fristelsen å gjøre. Fordi det genererer klikk. Fordi journalister ikke vet hva som egentlig foregår.

Hjelpeprosjekter.
I sitt stoiske verk, Til meg selv, skrev den romerske keiseren Marcus Aurelius: «Gjør ikke noe vesen av at du har utført en god gjerning, men gå videre til den neste.»

Og de fleste nordmenn i Østen følger Aurelius’ oppfordring. De hjelper i det stille, uten å gjøre noe vesen av det. La meg her likevel nevne noen prosjekter som jeg selv har vært involvert i de siste årene.

Etter Yolanda-katastrofen i 2013, der over 6000 mennesker døde, gjorde mange fastboende nordmenn på Filippinene en stor innsats for å samle inn penger og hjelpe ofrene. Bare på Facebook samlet noen av oss fastboende inn rundt 130 000 pesos. Vi har også hjulpet barn i slummen her i Angeles City. Noen har fått nye hus. Andre har fått nye tenner og på den måten et nytt liv.

Bare for å nevne noe. Hundrevis av liknende prosjekter foregår hvert år i de norsk-filippinske miljøene. Ja, det er nesten umulig ikke å hjelpe når man bor i et u-land og ser fattigdom og lidelse på nært hold hver dag. Selv bruker jeg, og jeg er ikke alene, nesten alle pengene mine på å hjelpe andre. I mange år har jeg «adoptert» tre fattige familier som jeg støtter økonomisk. Jeg har en 21 år gammel bil og eier ikke engang mitt eget hus. Det har jeg aldri hatt råd til. Jeg leier bare en toroms. Jeg har sovet på en madrass rett på gulvet de siste femten årene, og det kommer jeg sannsynligvis til å gjøre i de neste femten årene også.

Likevel uscreenshot-205tsettes vi for hets, mobbing og skjellsord. Som her i kommentarfeltet under et annet intervju Romerikes blad nylig gjorde med meg. Dette er holdninger som dessverre er ganske typiske. Og media bidrar til å spre dem. Alt de gjør, er å bygge en mur av fordommer.

Drømmen om Amerika.
På sett og vis er det like vanskelig og krevende for en nordmann å bygge et nytt liv på Filippinene i dag som det var for de norske innvandrerne å bygge nye liv i Amerika for 150 år siden, spesielt for dem som ikke har NAV eller kun en liten minstepensjon i ryggen. Slike mennesker som våger å reise fra alt, brenne alle broer og utvandre til en annen verdensdel i håp om et bedre liv, trosse forakt og baksnakk, trosse sykdommer, usikkerhet, språkbarrièrer, naturkatastrofer, kulturforskjeller og overgi seg til et nesten rettsløst, fattig og farlig samfunn, fortjener respekt og beundring, ikke hat og hånsord, som ofte blir oss til del, selv i nødens ytterste stund. Veldig mange bukker under og dør i sykdom, ensomhet og fattigdom, langt fra familie og tidligere venner.

Motiver.
Men siden dette med Østen for noen skal være så suspekt, så la meg prøve å forklare hvordan jeg kom i kontakt med det norsk-asiatiske miljøet.

Dro jeg til Østen på guttetur? Var jeg medlem av en brevklubb? «Hentet» jeg «min» på en bar? Fant jeg henne på nettet? Hadde jeg vært skilt fra en norsk kvinne og dro til Filippinene «for å finne/hente meg en ny»?

Slik er det jo ofte mange tenker. Slik er det myter spinnes og fordommer skapes.

Dessverre må jeg skuffe alle som har tenkt i disse baner. Østen var aldri et valg jeg selv tok, og jeg har til dags dato aldri vært til sengs med en norsk kvinne, tro deManglerud_vgst eller ei. Tvert imot vil mange si at jeg ble grovt utnyttet av en filippinsk kvinne da jeg var 18. I denne tiden bodde jeg alene på en hybel på Bogerud i Oslo mens jeg gikk i andre klasse på Manglerud videregående.

For å betale husleie og få endene til å møtes – det var ikke snakk om noe pengehjelp fra foreldrene mine – jobbet jeg om natten på en bensinstasjon. En kollega ville absolutt ha meg til å treffe en filippinsk kvinne som var fem år eldre enn meg. Hun jobbet som au pair og barnepasser for søsteren sin, og hun og den norske mannen hennes ville at hun skulle fortsette med dette.

For å få det til, trengte de noen som kunne gifte seg med henne slik at hun kunne få oppholdstillatelse. Det var her jeg kom inn i bildet.

Dette var i 1978.

Det var jeg selvsagt overhodet ikke interessert i, hun var en voksen kvinne, og jeg var på sett og vis fremdeles et barn. Jeg hadde aldri vært sammen med en jente før. Ikke hadde jeg hørt om Filippinene engang. Jeg måtte slå opp i en kartbok for å finne ut hvor dette landet lå. Ja, jeg visste ærlig talt ikke engang at det var et land!

Likevel greide de etter hvert å overtale meg, gjennom løfter om bedre leilighet, bedre jobb og andre ting. De fikk meg også til å avbryte utdannelsen min, slutte på gymnaset. Så dette var litt av noen «hjelpere».

Senere, noen år etter at vi skilte oss, døde denne kvinnen av et slag.

tropical paradiseTilbake til Filippinene.
I 1992 dro jeg tilbake til Filippinene på ferie, der jeg traff den andre kona mi på øya Boracay. Og, nei, det finnes ingen «go-go-barer» eller den slags her. Alle som har vært på Boracay, vet at dette er et «ultrakonservativt» område.

Jeg datet henne på Boracay i to måneder – hun jobbet som serveringsdame på restauranten Chez de Paris – og noe sengehygge ble det ærlig talt ikke før jeg kom tilbake til Santa Fe i Romblon, der hun bodde, fem måneder senere.

Dette er ikke spesielt uvanlig på Filippinene.

Senere samme år giftet vi oss.

Angeles City.
Hvordan havnet jeg så i Angeles City? Hit må jeg da vel ha dratt på «heisatur»? Alle vet jo hva denne byen er kjent for. Vel, da jeg bodde på Boracay, leide jeg samtidig en leilighet i byen Iloilo City. Her hadde jeg en tysker, Ingo Holtz, som nabo, og vi ble gode venner, og vi spilte ofte sjakk sammen på terrassen.

Dette var på slutten av nittitallet.

clarkton_hotelDa jeg senere flyttet fra øya Guimaras etter et endt leieforhold der, ringte Ingo meg og spurte om jeg ville besøke ham i Angeles City, der han nå jobbet som direktør på Clarkton Hotel, den gangen et av de bedre hotellene i byen. Jeg hadde ikke hørt fra Ingo på flere år. Men etter litt fram og tilbake dro jeg oppover, bodde på hotellet og spilte sjakk med Ingo i vestibylen og restauranten.

Et par uker senere flyttet jeg ut av hotellet, fant et billig krypinn i byen og ble boende. Og her bor jeg fremdeles. I det samme krypinnet. Ikke fordi jeg så gjerne vil, men fordi jeg ganske enkelt ikke har hatt råd til å flytte på meg.

Drømmen min er en gang å flytte tilbake til mitt elskede Cebu.

Gjeld.
Men trygdemisbruker eller gjeldsflyktning må jeg da vel ha vært? Vel, gjeld hadde jeg da jeg dro, både egen og andres (ekskona mi løp fra alt økonomisk ansvar og overlot all gjeld til meg etter salget av huset vårt i 1992), men denne gjelden betalte jeg ned i sin helhet i løpet av de ti første årene mine her i landet. Hver eneste krone. Etter nesten 50 oversatte bøker. Et slit og et økonomisk mareritt som bl.a. kostet meg et nytt ekteskap.

Få kan forestille seg hvordan dette var, kanskje bare de som selv er oversettere eller har vært gjeldsslaver. Dette var også et av hovedmotivene mine for å dra til Filippinene; redusere utgifter for å kunne betale ned gjeld, og gjøre det uten hjelp fra noen.

Jeg har aldri feiget ut gjennom noen gjeldsordning. Jeg har aldri mottatt en rød øre fra NAV eller norske trygdemyndigheter i hele mitt liv, verken i Norge eller her på Filippinene. Alt har jeg tjent selv på ærlig vis. Alt har jeg betalt tilbake på ærlig vis. I dag er jeg gjeldfri og skylder ingen noe som helst.

Det er noe jeg er veldig stolt av.

Slik er min «asiatiske historie».

Andre har selvsagt sine historier, og de er garantert forskjellige, alle sammen.

Moral.
Moralen burde derfor være: Ikke tro du vet noe du ikke kan vite! Ikke 8a61961f6c0d63af9cd6e79922baf567generaliser. Ikke fordøm. Ikke tro du er bedre enn andre. Husk også: Det er ikke din sak hvor eller hvordan folk har truffet hverandre, uansett hvilken hudfarge de har. (Selv om du nå har fått et sjeldent, privat innblikk i hvordan dette for noen kan ha skjedd.)

Jeg kjenner norsk-asiatiske ektepar som har feiret sølvbryllup etter at de møtte hverandre på en bar eller gjennom en brevklubb langt nede på åttitallet eller på slutten av syttitallet. Noen av dem har både barn og barnebarn.

Denne moralen vil også gjøre det enklere for deg å unngå å gripe til nedsettende uttrykk om lett gjenkjennelige grupper i samfunnet, enten du er journalist, blogger, nabo, kollega eller familiemedlem.

Møte med Robert Ludlum

I 1993 var kona mi og jeg så heldige å få treffe den amerikanske bestselgerforfatteren Robert Ludlum i Oslo. Han var i Norge på invitasjon fra forlaget for å promotere boka The Rhineman Exchance, som jeg nettopp hadde oversatt. På norsk fikk denne boka tittelen Operasjon Tortugas. Den regnes fremdeles som en av hans aller beste bøker.

ludlumEtter en samtale i bokhandelen i Karl Johan der han signerte bøker, inviterte han oss på lunsj på Grand Hotel, faktisk den første og eneste gangen jeg har vært på dette hotellet. Men fin bar hadde de, og vi hadde en hyggelig prat som varte et par timer. Jammen hadde han ikke vært på Filippinene som marineinfanterist også under krigen.

På Grand tok vi også noen bilder, som han signerte. Selv om han nettopp hadde vært gjennom en stor hjerteoperasjon, var han i fin form. På formiddagen hadde han vært på Kon Tiki-museet, og han moret seg svært over at en kioskdame hadde kjent ham igjen med en gang.
Alltid interessert i historie, den karen, og full av humor. Som han skrev i et forord til The Apocalypse Watch (norsk tittel: Kodenavn. Sting – med en karakter som heter Sorensen…), og elaborerte litt for meg, fritt etter hukommelsen: «Da hjerteoperasjonen var overstått, kom familien min på besøk på sykehuset. Men jeg var ikke lenger på rommet. De lette litt rundt i Facebook11-1korridorene uten å finne meg, og så spurte svigersønnen min: Har n
oen sjekket i baren?»

Han drakk jo som en svamp, skrev alle bøkene sine for hånd (!) og alkoholen tok til slutt knekken på ham.

The Rhineman Exchange oversatte jeg store deler av på et lite pensjonat i byen Iloilo City på Filippinene og senere i sommerhovedstaden Baguio. Satt der med en veldig gammel laptop som veide omtrent like mye som tre mursteiner.
Alt i alt har jeg oversatt rundt 20 av Ludlums romaner, dvs. nestultimatumen alle sammen, blant dem The Bourne Ultimatum, som har kommet i mange opplag – en svær bok på over 800 sider. De fleste av Ludlums bøker er på denne størrelsen. På norsk fikk den tittelen Jason Bournes Ultimatum.

Denne boka er også filmet med Matt Damon i hovedrollen.

Ludlum har solgt flere millioner bøker bare i Norge.