Hvitglødende smerte (anmeldelse av Smertens aveny)

(Forfatteren Øystein Tranås Kristiansen har anmeldt Smertens aveny, og jeg bringer her anmeldelsen i sin helhet.)

Hvitglødende smerte

Terningkast 5

For en tid tilbake leste jeg Smertens aveny, en krimbok satt til et svært eksotisk miljø, nemlig Filippinene. Her følger vi ekspolitimannen Stingo i hans forsøk på å oppklare mordet på en norsk bareier, en mann som er så upopulær at politiet ikke engang gidder å foreta noen seriøs etterforsking. Jeg har et svært positivt inntrykk av denne boken, og vil gjerne redegjøre for hvorfor.

Først litt om omslaget. Forsiden er knallende rød, med varme og hvite farger og et motiv av kvinneben lagt i kors. Dette minner meg umiddelbart om den pulpaktige krimmen jeg leste i min ungdom, hvor barske etterforskere ledsages av vakre kvinner, og hvor det var lagt stor vekt på det våpentekniske. Forsiden etterlater ingen tvil om hvilken sjanger dette er. I biblioteksfag kalles dette paratekst. Alt som omgir selve råteksten i boken, det som er ment til å tiltrekke de som har interesse for sjangeren og støte vekk dem som har en smak som går i motsatt retning. Her har bokdesigneren utvilsomt gjort en god jobb, for boken fremstår som selve arketypen på sjangeren. Jeg vet ikke hvilken skriftfont som brukes, men når man åpner boken, blir man møtt med store, journalistaktige bokstaver som fungerer i god synergi med teksten vi får lese, også i samsvar med sjangeren. Boken fremstår dermed som en fullstendig gjennomført jobb fra forlaget Commentums side. De har rett og slett tatt seg tid til å gi boken en ekstra touch, på en måte som jeg sjelden ser fra store norske forlag. Skriften er stor og behagelig å lese, spesielt når man tar innholdet i betraktning. Det er mye kjærlighet i et slikt arbeid.

sa13x20For la det ikke være noen tvil: Roar Sørensen kan sine saker som forfatter. Det språktekniske sitter svært godt. Her er godt sammensnekrede setninger, korte som lange, uten det minste feilskjær eller uklarheter av noe slag. Av og til brukes bilder som er så gode at jeg rett og slett måtte stoppe opp i lesningen for å smile. Men så er da også Sørensen en oversetter av over hundre bøker til norsk, det er tydelig at lang fartstid i bransjen har gitt ham en erfaring som få andre norske forfattere kan skilte med. Det er overhodet ingen huller i boken hva gjelder research, for Roar Sørensen kjenner miljøet han beskriver, og har også gjort seg stor flid med å få alle våpentekniske ting til å stemme, blant annet om hvorvidt man kan stappe løpet til en .44 magnumrevolver i munnen for å begå selvmord. Det var kun en eneste feil jeg fant i boken, og det er da Stingo i løpet av sin desperate etterforskning sitter på en nettkafé, hvor det er noen som spiller World of Warcraft. Her beskrives det som at det kommer masse eksplosjoner fra høyttalerne til spillerne, selv om dette mer høres ut som et skytespill. Dette er en ekstremt liten detalj, og når jeg må gå ned på et såpass pirkete nivå, sier det litt om hvor solid hele boken fremstår. Ja, for ved nærmere ettertanke kan det jo være slik at Stingo som avdanket femtiåring har hørt om World of Warcraft, og tror at det er dette som spilles, mens eksplosjonene, skytingen og skrikene egentlig er fra skytespillet Modern Warfare. Knut Hamsun la selv inn feiltolkninger og misoppfattelser i bøkene sine, noe som forsterker realismen ytterligere. Hvordan det enn forholder seg: Vi tror på miljøet som blir fremstilt, og vi tror på forfatterens autoritet.

Et dickensk univers

Interessant nok fremstår personene i miljøet Stingo ferdes i, som langt mer sammensatte enn etterforskeren selv. Sørensen skildrer blant annet det norske miljøet på Filippinene, hvor den ene virker mer merkelig og oppsiktsvekkende enn den andre. Ja, det hele vekker assosiasjoner til Charles Dickens grotesk karikerte skikkelser, bare at vi vet at disse menneskene finnes blant oss. Du har den nerveskadde nordsjødykkeren som bare kan snakke i enkeltsetninger, og den kriminelt anlagte, for ikke å si begavede Baronen med gjeddeansikt. Men Stingo som etterforsker er på mange måter en type, en figur vi har sett gang på gang i krimlitteraturen. En tragisk etterforsker, alkoholisert, med hjerteproblemer, suspendert fra jobben og med et bruddent familieliv. Vanligvis i bøker er det slik at forfatteren gjør en innsats for å gi sine hovedkarakterer særtrekk og stor dybde, mens det er omgivelsene som fremstår som typer. Dette er vanligvis ikke til å unngå. En mann du treffer på gaten, vil du ikke skjenke mye oppmerksomhet. Du vil kun se hans fremtredelse og plassere ham i en mental kategori, og lite annet. Knausgård selv har blitt kritisert for dette, idet han nevner mennesker i forbifarten. Men slik er det jo, for om man skal ha en roman med ytre rammer, kan man ikke dvele ved alt, og det er jo også slik et menneske forholder seg til virkeligheten. Sørensen har på en måte gjort forvrengt denne regelen i et speil. I stedet for den komplekse og sammensatte tenkeren som observerer menneskeheten i sin forenklelse, har vi den naive etterforskeren som gradvis tvinges til å ta verdens reisverk innover seg. Og som vi skal se, er det et interessant litterært grep.

Det er nemlig ingen tvil om at denne boken har et underliggende budskap. Den implisitte forfatter kommer frem når mainstreamrepresentanten Stingo ferdes i det filippinske miljøet, blant nordmenn som de lokale, og belæres i samtaler med disse skikkelsene. Slikt tilfredsstiller Smertens aveny kriteriet for å være en roman av betydning. Det ligger i navnet, the novel, at en roman bør bringe noe nytt til bordet. Ferske tanker, et nytt perspektiv. Her ligger motstanden jeg føler mot absolutt all annen norsk krimlitteratur, hvor det handler om å lese for å få bekreftet sine verdier. Norsk krim er laget for at du skal føle deg betrygget. Roar Sørensen, derimot, avkrefter mye av det vi tror på. Slik sett har boken en stor dybde, med Stingo som etterforsker som et godt virkemiddel for å oppnå dette. Dette gjøres til sterke litterære symboler. Boken er gjennomsyret av kravlende insekter, krypende hodeløse biller, maur og alt annet ekkelt. Vi har selvmord fra tak med knuste tenner spredt utover fortauet. Vi har kondomer liggende i rennesteinen. Det er sosialrealistisk skittent, ekkelt og avskyelig.

Stingo er på en måte hverdagens utstøtte sliter, som blir mer og mer stilt overfor misforholdet mellom sine egne oppfatninger og tingenes egentlige tilstand. For å hjelpes frem til dette, har han med seg sine veiledere fra den mørke siden. Skikkelser som kanskje gjenspeiler formørkelsen i Stingos egen sjel. Men også her overrasker Sørensen oss, fordi det sterkeste symbolet, en hvit hårspenne formet som en mayafugl, viser seg å være langt verre enn alt det andre. For hva skjer med uskyld når den størkner i spranget mot alt det som kunne ha blitt? Roar Sørensen inverterer selv leserens forventninger. I dette er boken mesterlig.

Ikke etter oppskrift

Tenk litt etter. I all norsk krim er skurken alltid en hvit mann, som gjerne forgriper seg på en fetish-aktig måte på unge kvinner. Sager av bena deres og hiver dem på sjøen. Han hater gjerne sin mor. Alt dette gjenspeiler vårt verdigrunnlag, hvor et visst virkelighetssyn har forrang, det vi lærer i skoler og i tekstbøker. Dette er rett og slett konformt, feigt og kjedelig, og har svært lite med virkeligheten å gjøre. Nei, vi har ikke så mange seriemordere som begår rovdrap i Norge, men vi har Breivik. Dermed blir krimsjangeren fullstendig fritatt virkeligheten, ikke bare eskapistisk, men som noe virkelighetsfornektende. Smertens aveny er ikke virkelighetsfornektende, for i den ligger en mørk visdom som du bare kan plukke opp fra rennesteinen.

Så hva er dette perspektivet? Kjernen her er det antielitistiske. Det moralistiske synet som en nyutdannet og verdisnobbete fagidiot kommer ut med fra et norsk universitet, blir her satt under kraftig angrep. Roar Sørensen er best når det gjelder de store linjene. Å drive moralistisk misjonsarbeid i et fattig u-land forårsaker langt mer skadeverk enn all egoisme. Idealistiske organisasjoner er avhengige av fattigdom og elendighet for å kunne eksistere, faktisk til det punktet at de skaper og forsterker denne elendigheten. Kjernen i det Roar Sørensen sier i boken sin, rokker grunnvollene i det norske paradigme, hvor gode intensjoner og en sterk moral på et eller annet vis skal kunne redde verden. Som leser og tenkende er dette noe jeg tror på. Inntrykket blir en smule svekket av den pakken med motsatte standpunkt som nødvendigvis må følge. Sørensen stiller seg kritisk til bruken av antidepressiva i helsevesenet, og mener at nikotin i seg selv ikke er kreftfremkallende. I den store sammenheng blir dette litt vel konspiratorisk i sine spekulasjoner, så å si, og Sørensen kunne med fordel droppet disse små budskapene for å fremme de store tingene. Men har man først blitt autoritetsforaktende, følger det gjerne en serie med mer eller mindre veloverveide standpunkt. Jeg jobber selv i helsevesenet. Det er en bred enighet om at pasienter overmedisineres med antidepressiva i Norge, og at vi ikke har oversikt over hva disse medisinene faktisk gjør med en hjerne. Vi kan bare dokumentere at de har en viss effekt. Det kan for så vidt Stingo også, som i et tilbakeblikk fra lukket avdeling tilbake i Norge, faktisk tror at han blir slukt ned i den kokende, søppelstankende magen til et troll. Detaljrikdommen og fantasien gjør forfatteren nærmest pervers i sin treffsikkerhet. Ja, dette slår jo all fantasy. Dette til tross, av og til har man ingen andre alternativer enn disse medisinene, for alternativet kan være langt verre. Men summen av Sørensens brudd på sjangerregler og sjangerkonvensjoner, selve forventningen om hva skal være romanens budskap, gjør at leseren på et tidspunkt sitter med et regelrett heksebrygg mellom hendene.

Smerte sett gjennom et kyklopøye

Hva så med romanens komposisjon? Det språklige ambisjonsnivået holder seg innenfor en satt mal. Dette er grunnen til at Sørensen lykkes så godt. Har han med dette laget et storverk? Dette kan diskuteres. Jeg synes at romanens spennvidde begrenses av sjangeren, tross alt. Noe som gjør at den aldri blir sublim på måten som kunne utgjort et mesterverk. Noen småsynder er det i plottet, som når Stingo gjør viktige oppdagelser på åstedet, men dette forblir skjult for leseren, enda vi følger Stingos fortellerperspektiv. Dette var fy-fy for Mattis Øybø i Tiden forlag da jeg gikk på forfatterstudiet. Heldigvis varer ikke denne tåkeleggingen lenge. Allerede mens Stingo går ut av huset som var åssted for forbrytelsen, skjønner vi hvorfor han mener at mordet ikke er begått av en tilfeldig innbruddstyv.

RoarAngeles12Romanen er på et vis delt opp i to seksjoner, hoveddelen som følger etterforskeren, og en langt mindre del som følger Chi-Chi, et offer for trafficking. Disse to seksjonene representer på mange vis et stilskifte, som jeg vil stille meg noe kritisk til. For selv om delen med Chi-Chi er velskrevet og er tett forbundet med resten av plottet, representerer den likevel et brudd. Ironisk nok er det seksjonen med Chi-Chi som gjør at Smertens aveny på en definitiv måte skiller seg ut fra all annen krim, som dypt seriøs litteratur, samtidig som innsikten den bringer begrenser seg i et kyklopøye.

La meg forsøke å illustrere dette med eksempler: Om noen plutselig skulle finne på å spille trompet, ville det vært greit om det foregikk som en del av repertoaret hos et symfoniorkester. Det samme ville vært mildt sagt overraskende dersom det skjedde under et solonummer med gitar. Du som leser kan søke opp sangen «Heaven help us» av Globus på YouTube, og se hvilken effekt overgangen har på sangen som helhet. Jeg sier ikke at Sørensen går så langt. Snarere vil jeg si at han ikke går langt nok. Det er ikke innholdet eller innholdets logikk som det egentlig er noe galt med. Det er det plutselige enkelttilfellet av et hopp, som rett nok har mye for seg, men som innbyr til noe mer uten å innfri. Smertens aveny burde være en episk roman, men begrenses av sine egne rammer og sitt eget skall.

Når slike skifter skal forekomme, bør det komme som en mosaikk eller et lappeteppe, der hver del går over i hverandre, er et utsiktspunkt og bringer en ny innsikt. Her blir det litt som å se på et kunstverk der alt er malt i svart, og det ene hjørnet er malt i hvitt. Det blir en for stor kontrast. Selve det uforløste i romanen ligger i å på en vellykket måte å få til en slik mosaikkfremstilling, med forskjellige perspektiver eller skrivemåter. Jan Kjærstad er dyktig til dette i sin roman Det store eventyret, selv om kunstgrepene blir for mange og det går for langt hos den forfatteren. Det innebærer risiko og bryter med sjangerens konvensjoner å skrive krim på denne måten. Slik det er, var dette en risiko Sørensen ikke var villig til å ta. Dermed blir boken solid i sitt håndverk, alle tilbakeblikk og teknikker fungerer godt. Men boken blir ikke opphøyd, en høyere form for litteratur.

Jeg tror rett og slett at denne romanen hadde gjort seg som noe annet enn krim, at den burde vært en del av noe større, en romansyklus som ikke var avhengig av å måtte løse noen sak, og som kunne inkludert flere av disse tankevekkende perspektivene som Sørensen er god på, som i sin tur får anledning til å belyse de komplekse problemstillingene det legges opp til i Smertens aveny.

Den skjulte Buddha

Likevel er det en kraft her. La oss plassere denne boken i en større sammenheng. Krimhelten er på mange måter en tragisk skikkelse, som representerer det bevarende element i hinduistisk mytologi. Han kan aldri være de to andre elementene, nemlig det skapende eller det ødeleggende. Selv om krimhelten befinner seg i samfunnets ytterkant, er han like fullt fanget av samfunnets spilleregler. Han kan ikke ødelegge dette samfunnet, eller på en naiv måte skape seg noe nytt. Som filmen Blade Runner er Smertens aveny preget av et samfunn i oppløsning. Korrupsjonen og håpløsheten er overveldende. Til syvende og sist er det ingen glede over undergangen, slik filmen Blade Runner får til. «I’ve seen things you people just wouldn’t believe …» en slags storhetens medisin mot vemmelsen. Ikke noe overmenneske fra en heroisk tidsalder som kan knuse det forgagne. Ingen naturens eller romantikkens skjønnhet i fri utfoldelse. Men en gammel, utslitt, kreftherjet mann som ofrer seg selv for å lindre lidelsen i Smertens aveny. Det er den skjulte jesusskikkelsen som representerer romanens iboende moral som saliggjørende kraft. For hvor stor betydning har ikke det gode når det kun kan finnes i totalt mørke, blant de skitne og urene, uten engang muligheten til å bli forstått av de han hjelper. Denne skjønnheten, som bare kan hintes til, vokser seg med det desto vakrere.

Det er krimhelten som vokterskikkelse, selv mot sine eget samfunns forfeilelse, og Stingos plassering som stereotyp som både bygger i høyden og forhindrer denne romanen i å nå virkelighet storhet. Like fullt er det gjennom Stingo som speil at romanens størrelse viser seg, og dermed fremtrer alt desto sterkere når avsløringen kommer. I sine rammer er Smertens aveny en stor bok, og nær, svært nær i å bryte ut av de selvsamme rammene. Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste.

Roar Sørensens Smertens Aveny er den mest tankevekkende norske boken som er utgitt i år.

Comments are closed.

%d bloggere like this: