Vi, de mobbede

Selv i dag, etter tiår med antimobbekampanjer både på skoler og i arbeidslivet, og stor fokusering på denne problematikken i media, så finnes det fremdeles lett gjenkjennelige grupper i samfunnet som det er fullt tillatt og stuerent å mobbe og stigmatisere, ja du betraktes nærmest som en moralsk høyverdig person hvis du bidrar med ditt til å forringe livskvaliteten deres. I media får du carte blanche.

mobbingNei, jeg sikter ikke til tykke eller tynne, svarte eller brune, tatere eller jøder, homser eller transer, sikher eller muslimer, eldre eller arbeidsløse. Disse er det heldigvis ikke stuerent og akseptabelt å mobbe lenger. Ikke er det greit å mobbe dem som stammer, lesper, halter eller har andre fysiske handikap heller. I dag får du ikke engang applaus hvis du mobber alenemødre eller uføretrygdede.

Dvergen og isfuglen.
Og bra er det. Verden går framover. For mobbing er noe som har forfulgt meg gjennom hele livet. Pga. diverse handikap, som at jeg har hemimandibulær hypertrofi (ansiktskjevhet) og stammer, noe som av naturlige grunner har ekskludert meg fra de fleste yrker som krever samtaler med andre mennesker, ble jeg mobbet og plaget gjennom hele barndommen og i ungdomsårene. Dette vet alle som kjenner meg. De husker nok også kallenavnene mine, som jeg ennå den dag i dag ikke kan få meg til å nevne.

Den mobbingen og netthetsen jeg leser om i aviser og på blogger i dag, er ingenting sammenliknet med den jeg og andre som meg fikk gjennomgå for 40–50 år siden. Det var ingen antimobbekampanjer på seksti- og syttitallet. Den gangen skulle man mobbe dem som var annerledes. Ikke var det mye «trøst og forståelse» i det dysfunksjonelle hjemmet jeg vokte opp i heller. Disse opplevelsene resulterte i boka Dvergen og isfuglen, som jeg skrev og utga på begynnelsen av åttitallet.

rb200810502942309arMen her skal jeg ta for meg en av de gruppene som det fremdeles er fullt tillatt å mobbe: Menn som har giftet seg med asiatiske kvinner eller bosatt seg i Østen.

Sårende uttrykk.
Hver gang disse omtales sitter dypt sårende og stigmatiserende ord som «sexturister», «kjøpekoner», «postordrebruder», «gamle griser», «sexpater», «gjeldsflyktninger» og «horekunder» løst. Ja, til og med uttrykk som «pedoer» er ikke noen redde for å strø om seg.

De asiatiske kvinnene rammes. De norske ektefellene deres rammes. Og barna og familien deres rammes. Livskvaliteten deres forringes. De stigmatiseres. Uten at noen bryr seg.

Fakta har liten interesse.

Mobbingen er blitt stueren. Få tenker over konsekvensene. Minst av alle journalister eller bloggere som vil ha flere klikk og besøk. Det gjelder kun å selge en sak. Ri på fordommer.

Slik har det vært siden syttitallet, og slik er det i dag. Tro meg. Dette vet jeg litt om. Det vet også de fleste andre som har søkt eller funnet lykken i Østen.

Vi er de mobbede.

Screenshot (72)Kripos’ overgrep.
Så ille er den institusjonaliserte og systematiske mobbingen blitt at Kripos venter på Gardermoen for å spørre Thailand-turister om de har tuklet med småjenter i ferien. Totalt uten basis i virkeligheten. Kun tre nordmenn er dømt for overgrep mot mindreårige i Thailand siden 1945. Én nordmann på Filippinene. Det er til sammen færre enn i den lille bygda Alvdal i Norge.

I stedet for å hindre overgrep begår Kripos faktisk selv  overgrep med sine lite gjennomtenkte handlinger. Ønsker disse «etterforskerne» at vanlige folk, eller kanskje journalister, skal komme hjem til dem og spørre, gjerne mens familiemedlemmer eller naboer ser på, om de tukler med sine egne eller andres unger på fritiden? Hvordan ville de ha reagert på det? Ville de da ha skjønt hva de holder på med?

Men slik er det dessverre blitt. Vi tillegges automatisk mannssjåvinistiske holdninger og kvinnefiendtlige standpunkter. Det beviser jo valgene våre, ikke sant? Vi liker ikke norske kvinner og foretrekker en liten, asiatisk «snelle» som vi kan utnytte og dominere, ikke sant?

Vel, dette er like seriøst som å mene at norske kvinner som gifter seg med muslimer, støtter all mulig terror som utføres i Allahs navn. Det er like seriøst som å mene at norske kvinner som gifter seg med svarte menn, forakter eller ser ned på hvite menn.

Og slik kunne jeg ha fortsatt.

Likevel prøver media ofte å sementere disse oppfatningene gjennom tendensiøse reportasjer. Alle vet hva jeg snakker om. Jeg trenger ikke engang å lenke til flere eksempler.

Vi er de mobbede.

Feminister og mannsforakt.
Hver gang bitre, forsmådde kvinner trenger noen å se ned på, så er vi gode å ha. All oppdemmet frustrasjon og generell mannsforakt kan øses over oss. Gjerne ispedd litt dårlig skjult hån over de «stakkarslige, ynkelige mennene som er redde for sterke, norske kvinner».

PattayaTrenger Ottar, Kvinnefronten eller liknende feministiske grupper argumenter i prostitusjonsdebatten, er vi selvsagt også fine å vise til. Gjerne ledsaget av et bilde eller to fra en eller annen neonbelyst gågate eller luguber nattklubb i Østen, så folk kan grøsse av indignasjon over de «fæle, hvite mennene». Alltid et sikkert kort.

Det er fritt fram. Vi kan tråkkes og spyttes på. Latterliggjøres og henges ut. Nyanser er bare i veien. Ingen bryr seg om våre eller våre koners eller barns tårer. Kjærligheten vår og familielivet vårt skal for enhver pris skitnes til. Det hefter alltid noe suspekt ved forholdene våre, særlig hvis aldersforskjellen ligger utenfor det «akseptable».

Representanter for landets krisesentrer, som burde hatt mer forstand, er ikke bedre enn andre. For det er jo så viktig å få fram at noen av disse forholdene ikke fungerer, ikke sant?  Verden kan simpelthen ikke klare seg uten slik informasjon. Spesielt ikke når den kan gi penger i kassa.

For naturligvis er det dette det dreier seg mest om: Jo mer oppmerksomhet man greier å skape om et «problem», om enn aldri så falskt og konstruert, desto mer penger er det legitimt å be om for å få «løst» det. Daglig leder for Krisesenteret, Tove Smaadahlhar gjennom sine rasistiske, fordømmende og generaliserende uttalelser til media gjort mer for å skade og ødelegge livet til sørøstasiatiske innvandrerkvinner, barna og familiene deres enn noen annen person i hele Norge. Men skjønner hun dette selv? Neppe.

Forskjellige motiver.
Flere må prøve å forstå dette: Tusenvis av norske menn har i løpet av de siste 30–40 årene giftet seg med asiatiske kvinner, og motivene, holdningene og de politiske oppfatningene deres er selvsagt like forskjellige som i enhver annen gruppe i det norske samfunnet.

Måten de har møtt hverandre på – som om det skulle være noe andre har noe med! – er naturligvis også like forskjellig som måten norske menn og kvinner har møtt hverandre på.

Flotte mennesker.
Uansett hvilket forvrengt bilde media prøver å skape, så er sannheten den at de aller fleste i det norsk-asiatiske miljøet er flotte, ansvarsbevisste folk. Både kvinnene og mennene. Tro meg på dette også. Jeg har levd i dette miljøet i snart 40 år. Ekteskapene deres er like levedyktige som norske. Skilsmisseprosenten er snarere lavere enn høyere.

Tall fra Statistisk sentralbyrå bekrefter dette.

Screenshot (74)Hva så med de norske mennene som har bosatt seg i Østen? Vel, noen av dem har et fysisk hardt arbeidsliv bak seg. Andre sliter med dårlig helse. NAV og Helfo dekker sjelden alt, og hundrevis av fastboende nordmenn på Filippinene og i Thailand lider daglig pga. sykdommer de ikke har råd til å kjøpe medisiner for. NAV viser dem i mange tilfeller bare en kald skulder. Veldig mange dør uten å få den hjelpen de trenger, ofte etter mye smerter og store lidelser. Noen tar til og med livet av seg i fortvilelse over manglende hjelp. Vertslandet viser som regel liten eller ingen forståelse.

Seks nordmenn har dødd i sykdom på Filippinene bare det siste året. Her er en video fra en av minnegudstjenestene som ble avholdt i Cebu i fjor.

Mange hjelper
Likevel er det vanlig at disse fastboende utlendingene ikke bare tar seg av sin egen og konas familie, men gjerne et helt lokalsamfunn. Spesielt etter naturkatastrofer.

Minstepensjonister og uføretrygdede deler det lille de har med dem som har enda mindre. En del av dem drar til og med i gang hjelpeprosjekter som strekker seg over mange år. Noen driver barnehjem. Andre, som Oskar Jørgensen, driver rehabiliteringssentre og hjelper funksjonshemmede barn. Til og med tøffe motorsykkelgjenger bidrar. De fortjener verken å bli mobbet eller stigmatisert, som media alltid faller for fristelsen å gjøre. Fordi det genererer klikk. Fordi journalister ikke vet hva som egentlig foregår eller bare ønsker å dekke en flik av det. Den fliken som bekrefter fordommer.

Hjelpeprosjekter.
I sitt stoiske verk, Til meg selv, skrev den romerske keiseren Marcus Aurelius: «Gjør ikke noe vesen av at du har utført en god gjerning, men gå videre til den neste.»

Og de fleste nordmenn i Østen følger Aurelius’ oppfordring. De hjelper i det stille, uten å gjøre noe vesen av det. La meg her likevel nevne noen prosjekter som jeg selv har vært involvert i de siste årene.

Etter Yolanda-katastrofen i 2013, der over 6000 mennesker døde, gjorde mange fastboende nordmenn på Filippinene en stor innsats for å samle inn penger og hjelpe ofrene. Bare på Facebook samlet noen av oss fastboende inn rundt 130 000 pesos. Vi har også hjulpet barn i slummen her i Angeles City. Noen har fått nye hus. Andre har fått nye tenner og på den måten et nytt liv.

Bare for å nevne noe. Hundrevis av liknende prosjekter foregår hvert år i de norsk-filippinske miljøene. Ja, det er nesten umulig ikke å hjelpe når man bor i et u-land og ser fattigdom og lidelse på nært hold hver dag. Selv bruker jeg, og jeg er ikke alene, nesten alle pengene mine på å hjelpe andre. I mange år har jeg «adoptert» tre fattige familier som jeg støtter økonomisk. Jeg har en 22 år gammel bil og eier ikke engang mitt eget hus. Det har jeg aldri hatt råd til. Jeg leier bare en toroms. Jeg har sovet på en madrass rett på gulvet de siste femten årene, og det kommer jeg sannsynligvis til å gjøre i de neste femten årene også.

Likevel uscreenshot-205tsettes vi for hets, mobbing og skjellsord. Som her i kommentarfeltet under et annet intervju Romerikes blad nylig gjorde med meg. Dette er holdninger som dessverre er ganske typiske. Og media bidrar til å spre dem. Alt de gjør, er å bygge en mur av fordommer.

Drømmen om Amerika.
På sett og vis er det like vanskelig og krevende for en nordmann å bygge et nytt liv på Filippinene i dag som det var for de norske innvandrerne å bygge nye liv i Amerika for 150 år siden, spesielt for dem som ikke har NAV eller kun en liten minstepensjon i ryggen. Slike mennesker som våger å reise fra alt, brenne alle broer og utvandre til en annen verdensdel i håp om et bedre liv, trosse forakt og baksnakk, trosse sykdommer, usikkerhet, språkbarrièrer, naturkatastrofer, kulturforskjeller og overgi seg til et nesten rettsløst, fattig og farlig samfunn, fortjener respekt og beundring, ikke hat og hånsord, som ofte blir oss til del, selv i nødens ytterste stund. Veldig mange bukker under og dør i sykdom, ensomhet og fattigdom, langt fra familie og tidligere venner.

Motiver.
Men siden dette med Østen for noen skal være så suspekt, så la meg prøve å forklare hvordan jeg kom i kontakt med det norsk-asiatiske miljøet.

Dro jeg til Østen på guttetur? Var jeg medlem av en brevklubb? «Hentet» jeg «min» på en bar? Fant jeg henne på nettet? Hadde jeg vært skilt fra en norsk kvinne og dro til Filippinene «for å finne/hente meg en ny»?

Slik er det jo ofte mange tenker. Slik er det myter spinnes og fordommer skapes.

Dessverre må jeg skuffe alle som har tenkt i disse baner. Østen var aldri et valg jeg selv tok, og jeg har til dags dato aldri vært til sengs med en norsk kvinne, tro deManglerud_vgst eller ei. Tvert imot vil mange si at jeg ble grovt utnyttet av en filippinsk kvinne da jeg var 18. I denne tiden bodde jeg alene på en hybel på Bogerud i Oslo mens jeg gikk i andre klasse på Manglerud videregående.

For å betale husleie og få endene til å møtes – det var ikke snakk om noe pengehjelp fra foreldrene mine – jobbet jeg om natten på en bensinstasjon. En kollega ville absolutt ha meg til å treffe en filippinsk kvinne som var fem år eldre enn meg. Hun jobbet som au pair og barnepasser for søsteren sin, og hun og den norske mannen hennes ville at hun skulle fortsette med dette.

For å få det til, trengte de noen som kunne gifte seg med henne slik at hun kunne få oppholdstillatelse. Det var her jeg kom inn i bildet.

Dette var i 1978.

Det var jeg selvsagt overhodet ikke interessert i, hun var en voksen kvinne, og jeg var på sett og vis fremdeles et barn. Jeg hadde aldri vært sammen med en jente før. Ikke hadde jeg hørt om Filippinene engang. Jeg måtte slå opp i en kartbok for å finne ut hvor dette landet lå. Ja, jeg visste ærlig talt ikke engang at det var et land!

Likevel greide de etter hvert å overtale meg, gjennom løfter om bedre leilighet, bedre jobb og andre ting. De fikk meg også til å avbryte utdannelsen min, slutte på gymnaset. Så dette var litt av noen «hjelpere».

Senere, noen år etter at vi skilte oss, døde denne kvinnen av et slag.

tropical paradiseTilbake til Filippinene.
I 1992 dro jeg tilbake til Filippinene på ferie, der jeg traff den andre kona mi på øya Boracay. Og, nei, det finnes ingen «go-go-barer» eller den slags her. Alle som har vært på Boracay, vet at dette er et «ultrakonservativt» område.

Jeg datet henne på Boracay i to måneder – hun jobbet som serveringsdame på restauranten Chez de Paris – og noe sengehygge ble det ærlig talt ikke før jeg kom tilbake til Santa Fe i Romblon, der hun bodde, fem måneder senere.

Dette er ikke spesielt uvanlig på Filippinene.

Senere samme år giftet vi oss.

Angeles City.
Hvordan havnet jeg så i Angeles City? Hit må jeg da vel ha dratt på «heisatur»? Alle vet jo hva denne byen er kjent for. Vel, da jeg bodde på Boracay, leide jeg samtidig en leilighet i byen Iloilo City. Her hadde jeg en tysker, Ingo Holtz, som nabo, og vi ble gode venner, og vi spilte ofte sjakk sammen på terrassen.

Dette var på slutten av nittitallet.

clarkton_hotelDa jeg senere flyttet fra øya Guimaras etter et endt leieforhold der, ringte Ingo meg og spurte om jeg ville besøke ham i Angeles City, der han nå jobbet som direktør på Clarkton Hotel, den gangen et av de bedre hotellene i byen. Jeg hadde ikke hørt fra Ingo på flere år. Men etter litt fram og tilbake dro jeg oppover, bodde på hotellet og spilte sjakk med Ingo i vestibylen og restauranten.

Et par uker senere flyttet jeg ut av hotellet, fant et billig krypinn i byen og ble boende. Og her bor jeg fremdeles. I det samme krypinnet. Ikke fordi jeg så gjerne vil, men fordi jeg ganske enkelt ikke har hatt råd til å flytte på meg.

Drømmen min er en gang å flytte tilbake til mitt elskede Cebu.

Gjeld.
Men trygdemisbruker eller gjeldsflyktning må jeg da vel ha vært? Vel, gjeld hadde jeg da jeg dro, både egen og andres (ekskona mi løp fra alt økonomisk ansvar og overlot all gjeld til meg etter salget av huset vårt i 1992), men denne gjelden betalte jeg ned i sin helhet i løpet av de ti første årene mine her i landet. Hver eneste krone. Etter nesten 50 oversatte bøker. Et slit og et økonomisk mareritt som bl.a. kostet meg et nytt ekteskap.

Få kan forestille seg hvordan dette var, kanskje bare de som selv er oversettere eller har vært gjeldsslaver. Dette var også et av hovedmotivene mine for å dra til Filippinene; redusere utgifter for å kunne betale ned gjeld, og gjøre det uten hjelp fra noen.

Jeg har aldri feiget ut gjennom noen gjeldsordning. Jeg har aldri mottatt en rød øre fra NAV eller norske trygdemyndigheter i hele mitt liv, verken i Norge eller her på Filippinene. Alt har jeg tjent selv på ærlig vis. Alt har jeg betalt tilbake på ærlig vis. I dag er jeg gjeldfri og skylder ingen noe som helst.

Det er noe jeg er veldig stolt av.

Slik er min «asiatiske historie».

Andre har selvsagt sine historier, og de er garantert forskjellige, alle sammen.

Moral.
Moralen burde derfor være: Ikke tro du vet noe du ikke kan vite! Ikke 8a61961f6c0d63af9cd6e79922baf567generaliser. Ikke fordøm. Ikke tro du er bedre enn andre. Husk også: Det er ikke din sak hvor eller hvordan folk har truffet hverandre, uansett hvilken hudfarge de har. (Selv om du nå har fått et sjeldent, privat innblikk i hvordan dette for noen kan ha skjedd.)

Jeg kjenner norsk–asiatiske ektepar som har feiret sølvbryllup etter at de møtte hverandre på en bar eller gjennom en brevklubb langt nede på åttitallet eller på slutten av syttitallet. Noen av dem har både barn og barnebarn.

Denne moralen vil også gjøre det enklere for deg å unngå å gripe til nedsettende uttrykk om lett gjenkjennelige grupper i samfunnet, enten du er journalist, blogger, nabo, kollega eller familiemedlem.

Reklamer

9 responses to “Vi, de mobbede

  1. vangie juni 22, 2015, kl. 3:56 am

    Veldig bra skrevet Roar. Veldig ærlig og troverdig i uttrykkene. Jeg kjenner meg til veldig mange av de punktene du har nevnt. Jeg selv er gift med en norsk mann og har fått hørt mange fordømmer blant mine «norske» landmenn. Yes, you heard it right, jeg betrakter de som mine landsmenn nå for jeg har bodd og har vært sammen med de i nesten 15 år nu. Og ingenting er forandret. Bortsett fra måten jeg forholder meg til situasjonen. Og de verste jeg opplevd nylig var folk med høy utdanning. De er det verste som finnes og som tror at de er bedre enn andre. Jeg har jobbet lenge i butikkbransjen og omgikk folk av forskjellige bakgrunn og oppdaget fort at de som har lite fra før, krever heller ikke noe særlig. Men folk som har allerede, forlanger mer og tror at de fortjener bedre enn andre. Uansett hva det måtte gjeld. Nylig var jeg i en bank og spurte om lån. Jeg fikk lån men den samtalen jeg hadde med saksbehandleren gjorde et stort inntrykk på meg. Det ble stilt spm om hvorfor flyttet jeg fra Filippinene isteden for å bygge opp landet mitt. Jeg ble satt ut, hadde ikke noe svar bortsett fra at jeg forelsket meg i mannen min og her ble jeg. Men samtalen fortsetter slik at veldig mange asiatiske kvinner kommer hit på bakgrunn av ekteskap og at om det er slik at det er vanskelig å finne den rette i det landet jeg kom ifra? Hadde jeg blitt stilt de samme spørsmålene 15 år tilbake så hadde jeg kanskje svart frekk tilbake men nu har jeg mer vett å la være å kommentere videre. For det er ingen vits å forklare til vedkommende grunnen til mitt eksistens i Norge. Jeg fikk inntrykk av at vedkommende prøver å få meg til å føle at jeg har egentlig ingenting å gjøre her og at han skjønner ikke hvorfor vi kommer for å bli. Men til syvende og sist, han har jo rett i en ting. hvorfor bygger dere ikke opp landet dere isteden for å flykte. Innerst inne, tenkte jeg at jeg er bare 37 år gammel. Og målet er jo å leve opp til 80 hvis alt går greit. Jeg har mange år på meg å tilføre Filippinene noe gode gjennom investering. Så den kampen er ikke over ennå. Men jeg må tenke på meg selv først slik mange andre gjør. Jeg mener at det er best for meg å være sammen med min mann og stifte familie med han og så får jeg tenke på andre etterpå. Mennesker handler alltid ut ifra det de mener er rett for dem.

  2. Roar Sørensen juni 22, 2015, kl. 4:15 am

    Takk for god og lang kommentar. Mange driver fremdeles med denne mobbingen og generaliseringen, og altfor få reagerer på den.

    Den er blitt akseptert og stueren.

    Spesielt journalister, talspersoner for krisesentrer, «forskere» (i mange tilfeller selvutnevnte), feminister, offentlige personer som ønsker å framstå som politisk korrekte, og representanter for diverse frivillige organisasjoner (som gjerne vil ha penger av myndighetene) lar dessverre sjelden en sjanse gå fra seg.

    Det er jo bare noen gamle griser og de asiatiske «snellene» deres det går ut over, tenker de nok. Uten å forstå at de rammer en hel innvandringsgruppe og familiene deres med retorikken sin.

    Etter 35 år som mobbeoffer begynner det å bli slitsomt.

  3. Stein juni 22, 2015, kl. 6:00 pm

    Hei Roar, takk for ett bra innlegg.
    Jeg har vært gift med en filippinsk kvinne i 30 år. Personlig har jeg ikke opplevd mobbing eller diskriminering, men jeg har ikke vært i så mye kontakt med offentligheten heller.
    Mobbet ble jeg på skolen, fra jeg var 7 år til slaveriet var slutt. At mobbing er ødeleggende skal jeg bekrefte, jeg er skadet av mobbingen, noe som medfører at ved det minste ubehag, så tar fluktinstinktet over. Mobbing skulle vært innskrevet i lovboka med minimumstraff på 2 år.
    Fortsett med din gode gjerning og belyse saker som helst liker seg best i de mørke rom.

  4. Roar Sørensen juni 23, 2015, kl. 4:19 am

    Vel, jeg stammet gjennom hele barndommen og ungdommen, noe som ikke akkurat gikk upåaktet hen på syttitallet, så mobbing er noe jeg har kjent på siden jeg var seks år gammel.

    Klart det former et menneske.

    Når det gjelder forhold mellom norske menn og asiatiske kvinner, så mener jeg at media må ta mye av skylden for generaliseringen og stigmatiseringen. Nå har de spredd og ridd på fordommer lenge nok, synes jeg. Kan iblant virke som om Vær varsom-plakaten ikke gjelder når slike forhold skal omtales.

    Ja, jeg skriver om en del ting andre kvier seg for å skrive om. Er blitt så gammel nå at jeg ikke bryr meg så mye om konsekvenser. I forlagsbransjen er mange redde for å støte noen av frykt for å sage over den tynne og skrøpelige greina de sitter på.

    Selv om ærlighet og krav om ryddighet selvsagt har sin pris.

    • vangie juni 25, 2015, kl. 1:56 am

      Ja. Det er jo det som e så flott med folk som e opp I åran. Man er tøffere og klokere, uredd for å si hva man mener. I motsetning til meg da 🙂 Da jeg var ny I Norge husket jeg at jeg var ei glad jente, sprudlende og kan finne på masse rart. Var stortsett overalt, der ting skjer. Men etterhvert ble jeg mindre og mindre snakksalig fordi jeg har begynt å innse at uansett hva jeg gjør kommer jeg aldri til å få innpass blant etnisk norsk generelt. Ihvertfall ikke nær nok. Også blir man litt tilbakeholden for å beskytte seg selv. Mindre prating fordi man er redd for å si noe som ikke er akseptert. Til slutt, endrer man sin helhet, man blir som de kaller tilpasset. Men ikke forvent at selv om du er godt tilpasset/integrert norsk innvandrer så følger lykken videre med at de har «tillit» til deg. Der tar man feil, det er bare begynnelsen på den lange reisen. Reisen til «den vitende» der du som individ tenker norsk men blir likevel behandlet ikke norsk. Og media har nok bidro, fortsetter å bidra enda flottere lager trend til denne type generalisering. Av og til I min frustrasjon tenker jeg at hva hvis jeg utdanner meg videre til en eller annen doktorgrad, BI e jo ikke høy nok, Jeg har selv bachelorgrad I øk./ad, jobber som regnskapsfører, tenkte på master I øknomi også deretter ph-osv…vil det da endrer syn på meg? Jeg må dessverre skuffe meg selv ved å si at høy utdanning for ikke etnisk norsk følger ikke noe særlig fordeler med. Og sånn vil det alltid være. Norsk men unorsk alikevel. Jeg matte flire meg en gang da jeg hørte forklaring på hvorfor det kan ikke utføres av meg. Svaret var at de små nyanse som skiller dere ikke etnisk fra oss må ikke være så synlig. «små nyanse». There will always be that invinsible line between ethnic and non-ethnic, så jakten på den perfekte norsk-innvandrer må bare fortsette… for min del er jeg fornøyd med den jeg er og blitt. jeg kan godt tenke meg å ta ett fag I norsk, tror jeg får nytte av det I mange sammenheng. Tanken slår meg men er ikke der ennå.

      Kommer til å følge deg Roar I ny og ne. Er mor til en gutt på 5 år så det skal mye til får å få tid til overs. Savner en som belyser det «tabu» tema I dagens samfunn.

  5. Ann Christin Berg juni 25, 2015, kl. 5:25 am

    Et veldig sterkt blogginnlegg! Håper drømmen din går i oppfyllelse snart!

  6. Roar Sørensen juni 25, 2015, kl. 5:31 am

    Det var en usedvanlig flott og lærerik kommentar, vangie. En kommentar mange burde lese. Det du skriver her, er veldig sant:

    «Og så blir man litt tilbakeholden for å beskytte seg selv. Mindre prating fordi man er redd for å si noe som ikke er akseptert. Til slutt, endrer man sin helhet, man blir som de kaller tilpasset. Men ikke forvent at selv om du er godt tilpasset/integrert norsk innvandrer så følger lykken videre med at de har «tillit» til deg. Der tar man feil, det er bare begynnelsen på den lange reisen.»

    Det er ekstremt vanskelig for en innvandrer å bli norsk eller å bli regnet som norsk. I noen tilfeller kan det ta tre generasjoner.

    Mens det i USA bare tar 2–3 år å bli akseptert som amerikaner.

    Denne generaliseringen og stigmatiseringen du nevner, er nok også en del av grunnen til at jeg, og så mange andre som har asiatiske koner eller kjærester, ønsker å bo i Østen. De asiatiske kvinnene nyter generelt mye større respekt i hjemlandet enn i Norge, og mennene blir ikke kun betraktet som «gamle griser» og «sexturister».

    Pengene rekker også lenger.

    Det gleder meg at denne bloggposten, til tross for null reklame, er delt 84 ganger på Facebook, og at den har hatt over 1000 visninger.

    Selv er jeg ikke på Facebook engang. Kuttet ut for fire måneder siden. Det tok for mye tid, og ikke all chattingen er like meningsfull, for å si det forsiktig.

    Så tusen takk til alle som har lest og delt.

  7. Glenn januar 11, 2016, kl. 3:25 pm

    Har så sans for det som skrives her. Ærlig, mye innsikt og selvopplevet…Gud velsigne denne mannen !

  8. Anonym mars 30, 2018, kl. 4:17 am

    Bravo Roar, du skriver meget bra

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: