Semper Fidelis – en kjærlighetsfortelling fra Riihimäki

Midt på 2000-tallet, før Knausgård kom ut med sine Min kamp-bøker, skrev jeg en slags novelle bygd på virkelige hendelser. Først da jeg leste bind 2 i Knausgård-serien, slo det meg hvor likt konseptet egentlig var. Jeg begrenset meg dog til denne lille fortellingen om en korpstur til byen Riihimäki i Finland på syttitallet. Jeg syntes den fikk holde.
Kanskje kan den likevel leses som en slags «Knausgård-rapsodi» – for dem som synes 3000 sider blir i meste laget. 🙂
Novellen ble publisert første gang i Forfatterbloggen i 2007.
Denne gangen har jeg supplert med noen bilder fra min egen korpskarrière.
God fornøyelse!

Semper Fidelis

17.mai002Mange som står på fortauet den 17. mai og roper og vifter med norske flagg, tror korpsmusikantene som marsjerer forbi er lykkelig ungdom som høyst frivillig har viet sin tid og sitt talent til å skape glede i lokalmiljøet. Mon det. Se nærmere etter. Se riktig godt etter. Ser noen av disse korpsmusikantene spesielt glade ut? Smiler de? Oser de av glede og stolthet over å traske gatelangs i regnværet eller solsteiken med en diger tuba i hendene for å holde norske tradisjoner i hevd?

La meg kort, før vi tar fatt på selve historien, beskrive en korpsmusikants liv for deg, i tilfelle du skulle trenge litt bakgrunnskunnskap:

Mens dine jevnaldrende spiller fotball på løkka, går turer i skog og mark, setter seg i hagen med en god bok, drar på kino eller står på hjørnet og har det kult sammen med jentene du er hemmelig forelsket i, sitter du, korpsmusikanten, i ytterste ensomhet, med truten presset mot et kaldt og fuktig munnstykke med en oljeaktig messingsmak som gjør deg så kvalm at du brekker deg. Du samler så mye luft i lungene du kan, stålsetter deg og frambringer «musikk» som best kan sammenliknes med gedigne, hemningsløse promp. Bare etter noen minutter er du totalt utmattet. Det synger i ørene. Lungene verker. Kinnene dine ser ut som røde ballonger. Du forbanner instrumentet, og den eneste grunnen til at du ikke smelter det om til noe mer anvendelig og mindre avskyelig, er at det koster fem tusen kroner, og du er økonomisk ansvarlig for det. Foreldrene dine smiler tappert og sier «Så pent» eller «Du, jeg må ut en tur nå, er tilbake om et par timer». Naboene ristet på hodet og angrer bittert på den dagen de flyttet til strøket. Klassekameratene dine undrer på om du har psykiske problemer, hvilket du i mange tilfeller har.

Mens det sunne og mentalt friske segmentet av norsk ungdom på høytidsdager som 17. mai slår ti toms spikrer i tykke bjelker, hopper i sekker, vinner premier, deltar i potetløp, spiser iskrem, drikker cola, sprenger kinaputter i postkasser, spiller fotball på løkka eller kliner med kjæresten, står du oppstilt sammen med korpset ditt i en stikkende, kløende uniform, med lue på hodet, i ulidelig varme, med klarinetten som en AK-47 i hendene, time etter time, som en soldat på Fremmedlegionens rekruttskole i Djibouti, der slagordet faktisk, enten det skyldes en tilfeldighet eller ei, er sammenfallende med den norske korpsbevegelsens: «Smerte er svakhet som forlater kroppen».

Noen heldige får solstikk og blir båret vekk av hjelpemannskaper. Så spiller du. Ja, vi elsker. Så er det taler. Lange taler. Så spiller du igjen. Norge i rødt, hvitt og blått. Heldigvis enkle greier. Planker. Du kan dem utenat. Du trenger ikke bry deg om notene. Sola drypper. Flere av dine lidelsesfeller/medsoldater blir båret vekk. Så, idet du kjenner at du absolutt må pisse, er det av sted på en helvetesmarsj gjennom bygda.

1714757-12-1431893389697Du går som i transe. Opp bakker. Ned bakker. Du hater menneskene som står og hoier langs gaten. Hva pokker skriker de etter? Du gråter inne i deg. Du har gnagsår på hælen. Du finner ikke de riktige notene. Du forbanner Wergeland og syttende mai. Du fantaserer om å myrde kongen. Trommesoloen begynner. Som vanlig er du usikker på når du skal begynne å spille. Der. Stortrommen. Tre tunge slag. Så er spetaklet i gang. Fingertuppene svetter. De glipper av klaffene. I det minste får «musikken» deg til å glemme at du nettopp har sluppet fem centiliter piss nedover det kløende, stikkende, og nå klissvåte og varme bukselåret ditt.

For å gi deg et siste, konkret og realistisk innblikk i korpslivets redsler og pinsler, skal jeg her, med stor ulyst, fortelle deg om den novemberkvelden vi i Mogrenda skolekorps skulle underholde beboerne på Tyritoppen aldershjem. For dette er noe korps dessverre ofte gjør: Når gamle og syke mennesker helst vil slappe av med kryssord, spille poker eller ta seg en dram, eller rett og slett få dø i fred, så dukker disse forbannede korpsene opp, og gamlingene blir trillet ut på balkonger og verandaer for å høre på levenet, enten de vil eller ei.

Det blåste. Det regnet. Det var surt og kaldt. Fingrene våre ble valne og numne straks vi steg av bussen. Det kunne umulig være mer enn to-tre varmegrader. Men spille, det skulle vi. Og «konserten», den skulle selvfølgelig avholdes utendørs. Dirigenten vår, Leif «Two Finger» Jørgensen, en radmager langhalset fyr, var nådeløs. Dermed var det på med regnfrakker og Extra Large klarinettkondomer. Det gikk som det måtte gå. Regn i tubaer. Regn i klarinetter. Regn i langfløyter. Regn i trompeter. Regn, regn, regn. Iskaldt regn. Som gikk over til sludd.

Så kom vindkastene. Stortromma kullseilte, Espen skled og gikk på trynet i asfalten. Blodet rant. Det kom noen hvin fra messingen, noen surklete gnål fra treblåserne, noen gråtende pling fra xylofonen. Likevel fortsatte Two Finger å dirigere som om han sto i Royal Albert Hall. Vinden tok etter hvert tak i alt som var – luer, notestativ og klyper suste inn i hekker og parkerte biler. Fingrer frøs fast til metallklaffer. Lepper ble sittende fast i munnstykker. Trommestikker klapret i hålka. Tær ble svarte av koldbrann. Og oppe i vinduene på Tyritoppen aldershjem, vinduer som for lengst var forsvarlig stengt og barrikadert mot vinterstormen, stirret de gamle beboerne måpende på den surrealistiske forestillingen som utspant seg foran øynene deres.

11247631_1416495102006375_29397814_nTil slutt, halvveis i Semper Fidelis, da halve korpset lå strødd på slagmarken og det bare kom spede hvin og klynk fra enkelte instrumenter, innså Two Finger at slaget var tapt og beordret full retrett til bussen.

Det ble vill kamp mot varmen og tryggheten. Med klarinetten i hånden skled, frøs, skalv og bannet jeg meg vei mellom førstetrombonister, andreeufonister, tredjekornettister og gråtende og neseblødende trommeslagere mot bussdøren. Noter lå strødd etter oss. Uniformsluer havnet i hekken. Instrumenter ble bøyd, brukket og knust. Beinsplinter lå igjen på asfalten. Blodet lå lyserødt i snøen før isregnet raskt vasket det vekk. Det var et Guds under at ingen av oss omkom. Flere måtte kjøres til legevakten.

*                   *                   *

Men er det da ingen lyspunkter i denne tilværelsen, spør du kanskje. Finnes det ingen gleder, ingen positive ting, ingenting korpsmusikantene kan se fram til?

Jo, slikt finnes! Og la meg nå, på dette tidspunktet, når alt ser som mørkest og gråest ut, når du er nær ved å klikke deg vekk fra denne historien i avsky og forferdelse, få introdusere – Synøve.

Nett_KOPI_Vinstra1_3243223aEt skolekorps stolthet er nemlig ikke musikken, uniformene, trompetsoloene, disiplinen eller trommevirvlene, men drillpikene. Disse søte, smekre og sexy jentene som går først i toget og prøver å avlede folks oppmerksomhet bort fra det ukontrollerte bråket som kommer lenger bak. Det er drillpikene som får voksne, modne menn til å ta på seg finklærne, som de ellers hater, og bli med familien for å «se på 17.maitoget», som de ellers selvsagt hadde gitt blaffen i. Disse høye, hvite støvlene. Disse lårkorte skjørtene. Disse klirrende brystene fulle av medaljer. Disse hattene. Disse hvite vantene. Disse drillstavene som gjør gutter og menn svimle av kåthet, forvirring og lykke. Ikke rart drillpikefetisjer oppstår hos noen. Ikke rart de mange år senere drar til Pattaya, Rio de Janeiro og andre steder på kloden der de kan gjenoppleve disse minnene, leve ut sine drillpikefantasier.

Det var Synøve som gjorde at jeg holdt ut utmarsjene. Pisset. Gnagsårene. Solstikkene. Hånen. Isolasjonen. Sprukne fliser. Løse klaffer. Munnsår. Ulidelige øvelser. Det var hun (eller, la meg være ærlig: drømmen om Synøve) som holdt meg relativt psykisk frisk til tross for konserter som den utenfor Tyritoppen aldershjem. Det var synet av lårene og ryggen hennes der framme, de elegante håndbevegelsene, den virvlende staven (som hun aldri mistet!), som ga meg tro på at korpslivet likevel ikke bare var en skjebnebestemt marsj mot undergangen.

Trenger jeg å si det, må jeg fortelle deg det? Ja, selvsagt var jeg forelsket i Synøve.

Hun var tretten. Jeg var fjorten.

Og nå, etter at Synøve er introdusert, merker du kanskje at fortellingen endelig har begynt å få en liten oppsving. Du puster lettere. Du setter deg bedre til rette i stolen. Du føler deg ikke lenger fullt så beklemt på fortellerens vegne. Du kjenner også at noe er i gjære.

Og du har helt rett!

Det hadde seg nemlig slik at Mogrenda skolekorps skulle på tur til Finland den sommeren. Dette er noe alle skolekorps driver med. Det er en del av propagandaen: For å verve nye medlemmer og for å få musikantene gjennom kjedelige øvelser i kalde, mørke vintermåneder, frister man med slike sommerturer. Til badesteder. Hvite strender. Blått hav. Ferie. Avslapning.

Korps_RoarAv erfaring visste jeg at slike korpsturer også hadde en stygg tendens til å ende i milelange utmarsjer, parader, oppstillinger, Castro-taler på fire timer, idiotiske konserter, solstikk, gnagsår og selvmordstanker, men vi skulle altså til Finland, nærmere bestemt den lille byen Riihimäki, nord for Helsingfors, og jeg besluttet denne gangen å undertrykke den inngrodde kynismen og skepsisen min, og gi korpsledelsen, med Leif «Two Finger» Jørgensen i spissen, en sjanse. Stille med et åpent sinn, som det heter.

På de siste øvelsene hadde nemlig noe begynte å dirre. Mellom Synøve og meg. Når jeg sier «dirre», så mener jeg ikke noe annet enn at vi hadde begynt å veksle blikk. Liksom tilfeldig. Og kanskje ikke så tilfeldig likevel. Et smil her. Et knis der. Et «Hei, Roar» her. Et «Ha det» der. Dette var alt den nevnte dirringen besto i. Latterlig i dag, selvsagt. Men, husk, dette var i 1974. Jentene gikk ikke rundt og sa «hei» til gutter de ikke likte den gangen. Slik de gjør i dag. Et «Hei, Roar» anno 1974 var ganske sterke saker.

Og på ferga fra Stockholm til Helsingfors begynte disse sterke sakene å utvikle seg til tilfeldige, og kanskje ikke fullt så tilfeldige, møter ved rekka, der vi sto, tause, ved siden av hverandre, mens den finske eller svenske vinden rev tak i syttitallspanneluggen min og hev den hit og dit, og vi stirret på måkene eller hva faen vi sto der og stirret på, bølgene kanskje, flygefisk, uten egentlig å vite hvorfor vi sto der, bare at det var fint å stå der og se utover det endeløse svenske eller finske havet, antakeligvis heter det Østersjøen, uten at jeg noensinne har sjekket hvem som faktisk eier det, sannsynligvis er det de grådige svenskene.

Vi tok ikke på hverandre, berørte hverandre ikke. Det var aldeles ikke nødvendig. Det var nok at vi sto der og lyttet til vinden som nappet i vindjakkene våre.

På bussen fra Helsingfors til den lille byen Riihimäki, der vi skulle være en uke, havnet Synøve og jeg igjen, ja, jeg må si det, rett og slett fordi det er sant, tilfeldigvis, ved siden av hverandre.

merzedes turbussDette med tilfeldig og ikke tilfeldig bør kanskje forklares litt nærmere. Jo, jeg ventet ekstra lenge i midtgangen før jeg liksom bestemte meg for å sette meg, tre sekunder etter at jeg hadde sett Synøve gå på bussen. Hun lette liksom også etter et sted å sette seg, og, jøss, så fint, der er det jo en ledig plass, rett ved siden av Roar, vindusplass til og med. Noen vil kanskje hevde at slikt ikke har noe med tilfeldigheter å gjøre, men jeg holder på mitt, det var tilfeldig rett og slett fordi vi overhodet ikke hadde planlagt det.

Jeg skal ikke ta meg bryet med å fortelle noe om Riihimäki. Det er antakeligvis et av de minst interessante stedene i hele Norden. Det er nok å vite at Riihimäki befinner seg en times kjøring nord for Helsingfors, som du vel vet omtrent hvor ligger hvis du fulgte med i geografitimene på skolen. Men i denne byen finnes det en skole, og på denne skolen bodde vi. (Ja, for du trodde vel ikke at skolekorpsmusikanter bodde på hotell! Det har aldri skjedd, og det kommer heller aldri til å skje.)

Vi lå på gulvet på isopormatter, i soveposer, uten puter. Én vask på tjuefem gutter og tre ledere. Det luktet vondt, og det var oss det luktet av. Dusj fantes ikke. Rundt oss lå instrumenter og uniformer strødd. Jentene lå selvfølgelig på et annet rom i en annen etasje.

Ok, nå er du kanskje utålmodig. Du venter at ting skal skje. Mellom Synøve og meg. Men det er ikke slik det foregår mellom en fjorten år gammel gutt og en tretten år gammel jente i virkelighetens verden. Selv om minst en av dem er forelsket. Det er ingen evig rus, det er ingen galskap, slik det framstilles i en del ungdomsbøker eller på filmer. Fjortenåringer tenker på andre ting enn det du tror de tenker på hele tiden. De har mange interesser. Som for eksempel fotball.

D18Ved denne finske, tomme skolen (det var ferie), der vi altså la beslag på et par av klasserommene, lå en fin grusbane og et flott badeanlegg, som vi selvfølgelig benyttet oss av i de periodene vi ikke var rundt og omkring i byen på forskjellige «spilleoppdrag»; for eksempel utenfor kjøpesentrer der vi skamløst plaget travle handlende med ompaidiotiet vårt, eller utenfor rådhuset, der vi som vanlig sto noen timer i sola mens vi ventet på en eller annen finsk, alkoholisert dignitær som skulle holde tale, noe som aldri skjedde, uten at jeg husker hvorfor; jeg var fjorten år og dreit tynt i hvorfor vi i det hele tatt var i denne byen, jeg hadde mer enn nok med å forholde meg til det problematiske at jeg faktisk var der.

Men tilbake til grusbanen. Ut på kvelden midt i uken spilte vi en fotballturnering, to lag fra et finsk korps (mulig dette var et slags «vennskapskorps», mulig også at Riihimäki var Mogrendas vennskapskommune, dette har jeg aldri brydd meg om å sjekke, av den enkle grunn at det for meg er helt uinteressant), og to lag fra vårt korps, der jeg selvfølgelig var på vinnerlaget, og der jeg like selvfølgelig ble lagets toppscorer.

Synøve og jeg hadde ikke hatt så mye direkte kontakt de siste dagene etter at vi kom til det finske paradiset (husk igjen, dette var midt på syttitallet; det var ikke vanlig i denne tidsepoken at fjortenåringer gikk rundt og viste hva de følte for hverandre), men under fotballturneringen la jeg merke til at Synøve satt for seg selv på en benk utenfor klubbhuset. Hun satt ikke sammen med venninnene på den andre siden av banen. Dette tolket jeg som et tegn. På hva, var jeg usikker på. Men selvfølgelig var det et tegn. Jenter er flokkdyr, og det er bare i helt spesielle tilfeller de streifer omkring på egen hånd.

cruyff_1969Nå skal jeg for all del ikke kjede eller irritere deg med nitide beskrivelser av mine frekke Cruyff-finter, gåtefulle Neeskens-driblinger, følsomme Beckenbauer-pasninger, lynhurtige og utrettelige Lato-løp langs sidelinjen ned mot cornerflagget, elegante Edström-volleyer, svimlende, men like fullt dypt kontrollerte Tom Lund-slalåmkjøringer i feltet, «urettferdige», men effektive og moraldrepende Müller-mål og harde, overskrudde og overnaturlig dyppende Rivelino-frispark som fikk selv de mest patriotiske finnene, blant dem sikkert karer som hadde deltatt i Vinterkrigen, på tribunen til å gispe av beundring over den klarinettspillende fotballtrollgutten, men bare kort og nøkternt oppsummere, uten noe som helst behov for å framheve meg selv og min egen innsats, at jeg scoret 13–14 mål totalt og at laget mitt vant 4–1 i finalen.

På veien tilbake til skolen etter turneringen – det begynte å bli sent og mørkt – la jeg liksom tilfeldig ruten forbi klubbhuset, som vi av en eller annen grunn ikke hadde lov til å bruke, forbi benken der Synøve fremdeles satt, alene.

Jeg stopper.

Hun ser opp på meg og smiler.

Du … dere vant.

Ja.

Gratulerer.

Jeg merket det der og da. Det var noe. Dette vidunderlige noe. Det som i de siste månedene hadde ligget mellom oss. Som atomer, partikler og støv fra en annen dimensjon. Som om Gud selv langsomt, uten at vi visste om det, hadde tatt seg tid til å bygge noe rundt oss. Noe vi kunne gjøre hva vi ville med.

Jeg måtte selvsagt pisse.

Noen dass her?

Hun snur seg mot klubbhuset. Kanskje der inne.

2007KlubbhusKunstgressbanenJeg prøver en av dørene. Låst. Jeg prøver en annen. Åpen. Hun reiser seg. Snur seg. Alle de andre har gått tilbake til skolen. Det finske korpset (spør meg for guds skyld ikke hva det het) har dratt. Mørket har lagt seg over grusbanen. Døren fører inn til en liten korridor. Det er toaletter på begge sider. En garderobe. Der står vi. I halvmørket. Jeg snur meg, går inn på en av dassene. Pisser. Tenker ingenting. Vil ikke tenke. Kommer ut. Ferdigpisset. Synøve har satt seg på benken i garderoben. Også der er det mørkt. Det er antakeligvis en lysbryter et sted, men tanken på å slå på lyset er så absurd at den kommer og forsvinner med en gang. Jeg setter meg ved siden av henne.

Og heller ikke her får du vite hvordan hun ser ut. Hvilke klær hun har på seg. Hvordan hun lukter. Ingenting får du vite om henne. Du har ingen rett.

Men du vet hun er der.

Du vet jeg er der.

Du vet at ingen kan finne på å dikte opp en historie om en tretten år gammel jente og en fjorten år gammel gutt som drar på busstur fra Mogrenda, via Stockholm, over Østersjøen, til en finsk by som heter Riihimäki og ender opp i garderoben i et mørkt, stengt klubbhus.

Det som skjer nå, er at knærne våre så vidt berører hverandre. Litt av lårene. Umerkelig har vi kommet litt nærmere. Hun smiler. Overarmen hennes legger seg mot min.

Det er bare dette som skjer.

Det skjer ikke at det allerede er blitt oppstandelse på skolen. Synøve og Roar mangler! Two Finger og tre–fire håndplukkede korpsveteraner er på vei over banen med lommelykter. Lommelykter! Det hoies og skrikes.

Kanskje hører vi navnene våre.

stock-footage-loopable-background-magical-sparkle-light-flying-beams-fairy-dustMen alt vi bryr oss om er støvet som legger seg over oss. Fyller oss. Gjør det vanskelig å puste. For kinnet hennes har kommet nærmere. Det er så blankt som bare kinnet på en tretten år gammel jente kan være. Det er ikke snakk om at vi kysser. Det er aldeles ikke nødvendig. Kanskje ikke engang i tankene våre. Men kinnene våre legger seg mot hverandre …

Og i det samme springer døren opp. Two Finger står der. Den magre kroppen dirrer av raseri. Han slår på lyset, famler med sine grufulle to fingrer på venstre hånd. Korpsveteranene ramler inn.

Vi er avslørt.

Støvet drysser av oss og forsvinner ut av garderoben som suget opp av en gigantisk, ond støvsuger.

Hva faen skal dette bety! Klokka er elleve. Har dere vært her i to timer? Kom dere tilbake til skolen med en gang. Vi har lett etter dere overalt!

Straffen for denne syndige eskapaden ble ikke henrettelse ved daggry, som man kanskje kunne vente, men jeg fikk ikke lov til å bli med på neste dags ekskursjon til et lokalt glassblåseri, der vi skulle spille. Jeg måtte bli på skolen! Av alle jordens grusomme straffer, av alle tenkelige torturmetoder som opp gjennom århundrene er utpønsket i de mørkeste kroker av menneskehistoriens mest forkvaklede hjerner, fant den sadistiske korpsledelsen den aller verste straffen de kunne forestille seg, for her skulle det settes et kraftig eksempel: Jeg fikk ikke lov til å være med Mogrenda skolekorps på konsert.

Jeg ble målløs.

Det var som om jeg skulle ha vunnet i tipping.

Og da jeg litt senere fra klasseromsvinduet så korpsbussen forsvinne ut av skoleporten, med en diger tuba i bakvinduet, kjente jeg en frihet, en opprømthet, en sjelestormende glede som fikk meg til å bryte ut i avsindig, skrallende latter. Jeg hoppet opp og ned og lo, slo hendene i vinduskarmen, dro i gardinene, snurret rundt, lo og sang og rev meg i håret av glede. Jeg hadde gud hjelpe meg hele skolen for meg selv. Jeg kunne gå på hendene i korridorene hvis jeg ville. Jeg kunne knuse fontenen. Jeg kunne ta med meg fotballen, som idiotene hadde glemt å låse inne i skapet, og trene Cruyff-finter og Rivelino-frispark ute på banen hele dagen om jeg så ønsket. Men det jeg mest av alt ville – jeg begynte å rote i sekken min etter badebuksa – var å ta en dukkert oppe i bassenget.

D3313718-Swimming-pool-with-diving-board-and-reflections-Stock-Photo-springboardet var – ja, det finnes ikke noe bedre ord, så jeg kliner like godt til: Det var en strålende dag! Glemt var oppstillinger. Glemt var drepende utmarsjer. Glemt var general Two Finger og hans uhyggelige makt over liv og død. Alt var perfekt. I trappen opp stupetårnet mot femmeteren føltes det som om – og igjen ber jeg om unnskyldning for å stikke hånden i klisjeenes krukke, for i euforien finner jeg ikke noen bedre måte å beskrive det på: Det føltes som om en tung bør var blitt fjernet fra mine unge skuldrer.

Der jeg sto på kanten av stupet, var verden med ett blitt min. Jeg syntes jeg hørte et sus fra de dype, finske skoger. Et raslende rop fra den grønne hekken rundt det blå, skimrende svømmebassenget. Jeg syntes sola smeltet et inderlig budskap over meg:

Verden er din, Roar!

Og jeg stupte.

Og svevde bevisstløs fem meter gjennom luften.

Og gled ned i det varme, våte elementet som en god tanke glir inn i en drøm.

Jeg husker ikke at jeg kom opp til overflaten, så kanskje ligger jeg fremdeles på bunnen av svømmebassenget der ved skolen i den finske byen Riihimäki, men på et eller annet tidspunkt må jeg ha kommet opp, for det neste jeg husker, var synet av en bikinikledd jente som satt på bassengkanten og smilte til meg.

Synøve.

Det viste seg at Synøve hadde fortalt korpsledelsen at hun følte seg dårlig; for sikkerhets skyld hadde hun kastet opp litt finsk mat tidligere på morgenen, og selv om hun altså hadde fryktelig lyst til å bli med til det fantastiske glassblåseriet og drille for de makeløst musikkinteresserte beboerne i Riihimäki (som på dette tidspunktet antakeligvis for lengst hadde slått fast at vi kom fra en eller annen psykiatrisk institusjon), så følte hun seg rett og slett ikke i form til dette. Dette hadde Two Finger motstrebende akseptert.

Som den gentleman Two Finger var, hadde han selvfølgelig ikke på noen måte klandret Synøve for det usedelige og usømmelige som hadde foregått i klubbhuset «midt på natten»; slik var det på syttitallet: Gutter var alltid skyldige i slike ting. Det var jeg som hadde «lokket» henne inn, og så videre. Og som den gentlegutten jeg var, nektet jeg ikke for dette, men tok på meg all skyld, selv om jeg altså, strengt tatt, bare hadde trengt et sted å pisse.

Jeg svømmer langsomt bort til henne.

Hei, sier hun.

Jeg trår vannet foran henne. Jeg har sola i øynene. Jeg myser.

Fint stup, sier hun og smiler.

Du så det?

Ja.

Nå tror du kanskje at jeg tenkte på Synøve hele natten. Hele morgenen. At det var henne jeg hadde i tankene der jeg sto på kanten av femmeteren og gjorde meg klar til å stupe. Nei, ettersom dette ikke er en oppdiktet historie, ser jeg ingen grunn til å lyve for deg: Sannheten er at jeg ikke tenkte på Synøve i det hele tatt. Jeg var bare opptatt av meg selv, min egen lykke, min egen frihet. Fjortenåringer er slik: Ser de en fotball, ja, så tenker de på fotball. Ser de en jente, ja, så er det henne de tenker på. Det er uhyre komplisert for en fjortenåring å ha to tanker i hodet samtidig. Dette gjelder kanskje spesielt fotball og jenter.

Background of clear blue water with sun reflections in an outdoor swimming pool.

Background of clear blue water with sun reflections in an outdoor swimming pool.

Men nå kom det igjen … dette som bare kan beskrives som en kjede av ørsmå, nesten usynlige glimt over vannet. Dette som ikke lenger var meg. Singel som lå på bassengkanten. Et iskrempapir i gresset. En bruskork. En svak rasling i hekken.

Vi snakker.

Vi ser på hverandre.

Vi er alene i svømmebassenget.

Beina hennes er stukket ned i vannet. Føttene to brune, utydelige ting. De virker veldig små. Jeg synes hun beveger tærne, men jeg kan ikke være sikker. En stund er jeg veldig opptatt av tærne hennes. Som jeg ikke kan se.

Hun ler.

Latteren hennes.

Det er godt mulig ting foregikk rundt oss. Kanskje fru Thon, den voksne, kvinnelige lederen som var blitt igjen på skolen for å passe på Synøve, sto et sted og holdt øye med oss. Kanskje var det en badevakt. Kanskje passerte et fly over oss. Kanskje dreide jordkloden.

Synøve glir ned i vannet.

Hun ler igjen. Hun legger på svøm.

Jeg svømmer etter henne.

Jeg ser de små føttene hennes. Det lange (ja, dette får du vite!) håret som legger seg i vannet (hun har ikke på seg den foreskrevne badehetten). Hun svømmer bryst. Bevegelsene hennes er raske, nesten iltre. Hun er ingen spesielt god svømmer. Mye energi, liten framdrift.

Så stanser vi. I den andre enden av bassenget.

Vi ler. Denne gangen ler vi, begge to. Vi spruter vann på hverandre.

Men jeg svømmer ikke helt bort til henne. Jeg våger ikke. Det kjennes som om jeg ikke får puste. Jeg er i god form; jeg går på skøyter om vinteren og spiller fotball om sommeren. Jeg har aldri hatt astma. Likevel kjennes det som om jeg ikke får puste. Hjertet slår så fort og hardt at jeg et øyeblikk kjenner meg kvalm. Jeg blir redd og svømmer mot bassengkanten.

Har hun merket det?

Vannet glitrer. Sola står høyt på himmelen. Vi befinner oss i den finske byen Riihimäki i 1974.

FreeGreatPicture.com-30424-swimming-poolDet er nå blitt minst to meters avstand mellom oss. Vi holder oss fast i bassengkanten. Vi trår vannet. Vi ser ikke lenger på hverandre. Vi vender blikket mot bord og fluktstoler som står på kanten. Vi myser mot sola. Vi stirrer mot stupetårnet. Vi betrakter den høye, brede hekken som går rundt hele bassenget. Vi kikker opp mot vinduene i tredje etasje i skolebygningen.

Vi snur oss mot hverandre.

Ingen av oss ler lenger. Ingen av oss smiler. Ansiktene våre er alvorlige.

Vi vet. Vi stirrer inn i hverandres øyne.

Ansiktet hennes.

Ofte leser jeg ord som «skjønnhet», «vakker» og «pen» i bøker og blader. For meg er dette heslige ord. De skitner til en fortelling. Slike ord må aldri brukes, og de vil aldri bli brukt i denne fortellingen, ikke engang på dette stadiet, ikke engang i dette øyeblikket, ikke engang når alt i meg brenner, sprenger og smerter etter å fortelle deg hva jeg ser når jeg ser inn i Synøves ansikt.

Du har ingen rett!

Og det er ingen, absolutt ingen, som registrerer at vi langsomt kommer nærmere hverandre gjennom vannet. Det kunne gått ti minutter. Det kunne gått en halvtime. En time.

Så er vi framme.

Denne gangen er vi mer besluttsomme. Denne gangen vet vi hva vi vil.

De våte kroppene våre berører hverandre. Skulder mot skulder. Arm mot arm. En tretten år gammel jente. En fjorten år gammel gutt. To barn i et svømmebasseng i Riihimäki. Svak knirking i solparasoller. Bølger som skvulper mot varm betong. Ingenting noen fester seg ved. Ingenting noen bryr seg om. En ubetydelig hendelse på jorden. Og likevel stopper hele universet, med sine milliarder av planeter, galakser og stjernetåker, et nanosekund på sin ustoppelige, skjebnebestemte vei mot undergangen.

Jeg oppdager at jeg kan stå på bunnen. Det gir meg større mot. Jeg holder henne forsiktig i venstre hånd. Lårene hennes glir mot mine under vannet, de glir og glir. Lårene hennes er tynne og glatte. Hun trår vannet. Først iltert, slik hun svømmer. Så langsommere. Hun vet at jeg holder henne. Med en rask bevegelse, som om hun er redd for at hun vil ombestemme seg hvis hun venter for lenge, slipper hun taket i bassengkanten. Armen hennes kommer rundt meg, hånden presser mot korsryggen min.

Jeg legger høyre arm rundt henne. Jeg holder henne. Med et keitet tak i venstre arm. Med en hånd bak på ryggen hennes.

Slik holder jeg henne. Slik holder vi hverandre.

last nedJeg ser skygger foran øynene mine. Igjen blir jeg redd. Jeg får ikke puste. Hjertet slår så hardt at jeg vet det bare er et tidsspørsmål før det stopper. Det finnes ikke noe hjerte som kan slå på denne måten uten at det får konsekvenser.

Hun løfter venstre arm, vrir seg forsiktig løs fra grepet mitt. Den høyre kommer også opp gjennom vannet. Hun legger hendene om halsen min.

Albuene og de små brystene hennes presser mot brystet mitt.

De tynne lårene hennes glir og glir. Mot mine. Bevegelsene under vannet gjør meg svimmel.

Munnen hennes.

Den kommer mot meg.

Jeg kjenner leppene hennes. De er så lette. Varme. Jeg merker dem knapt. Så merker jeg dem.

Og det er da det skjer:

Hjertet slutter å slå. Jeg vet det. Jeg kjenner det. Det finnes overhodet ingen tvil. Alt inne i meg har stoppet opp. Jeg vet det betyr døden. Men jeg er ikke redd. Jeg er ikke lenger redd for å dø. Det er helt ok. For jeg kjenner fremdeles leppene hennes. Jeg kjenner kroppen hennes. Huden hennes. Overalt. Fingrene hennes. Varmen hennes. Lårene hennes glir ikke lenger. Beina hennes har slynget seg rundt mine. Hendene og armene presser og presser. Leppene hennes. De bare kommer og kommer. Og jeg befinner meg fremdeles i dette merkelige stadiet mellom døden og varmen fra kroppen hennes.

Kysset vårt tar aldri slutt. Det varer og varer. For vi vet at det ikke finnes noe annet. Noe bedre. Noe riktigere.

Rundt oss glitrer en kjede av ørsmå, nesten usynlige glimt over vannet. Et iskrempapir i gresset. Singel på bassengkanten. En bruskork. En umerkelig rasling i hekken.

Så er det over. Vi slipper hverandre langsomt. Vi stirrer på hverandre. Men det er kommet noe fremmed i øynene våre. Noe som ikke var der for ti minutter siden. For en time siden.

Vi er blitt redde. For hva, vet jeg ikke.

images (3)Og sola kjennes ikke fullt så varm lenger. Det knirker høyere i solparasollene. Nå hører jeg lydene. Raslingen i hekken. En bil som svinger inn på parkeringsplassen nedenfor skolen. Et fly som passerer oss.

Jeg … må gå tilbake nå, sier hun lavt.

Hun snur seg og legger på svøm mot trappen. Jeg vet ikke om jeg skal følge etter henne. Jeg gjør det. Hun klatrer opp av bassenget. Jeg klatrer etter.

Vi sier ingenting.

Vi finner håndklærne våre.

Sammen går vi ned mot skolen. Ikke hånd i hånd. Bare sammen. Hun først. Jeg etter.

Ved inngangen sier hun bare «ha det» raskt og forsvinner opp trappen til andre etasje.

Jeg blir stående og se etter henne.

Resten av dagen tilbringer jeg på grusbanen der jeg trener Cruyff-finter og Rivelino-frispark.

*                  *                    *

Det ble en trist hjemreise fra Riihimäki. Synøve og jeg hadde nesten ikke snakket sammen de siste dagene. Vi satt ikke ved siden av hverandre på bussen, og det skyldtes neppe noen tilfeldighet. På en mystisk måte hadde korpsledelsen greid å holde oss atskilt, eller kanskje det var vi som ønsket å være atskilt, jeg vet ikke.

Men det som forundret meg mest, der jeg sent på kvelden sto ensom i baugen på ferga mellom Helsingfors og Stockholm, uten å se en eneste måke, eller flygefisk for den saks skyld, var at jeg de siste dagene hadde begynt å like korpslivet. Konsertene vi hadde holdt under avslutningen av vårt opphold i Riihimäki (under en fotballkamp og på et gamlehjem), hadde ikke vært det minste traurige eller pinlige. Vi hadde spilt bra. Korpset fungerte godt. Jeg hadde til og med øvd flere timer på El Capitan i lugaren min etter middag. Two Finger hadde lovet meg et solistoppdrag under et stort jubileum til høsten. Jeg begynte til og med å like Two Finger, som jeg tidligere bare hadde hatet og foraktet.

Og vi hadde fått en ny, fin medalje under den siste konserten. Den tok seg flott ut på uniformen. Som av en eller annen grunn ikke klødde og stakk like mye som den hadde gjort før.

På bussen fra Stockholm til Mogrenda satt jeg bakerst. Synøve forrest. Av og til fikk jeg et glimt av det lange håret hennes idet hun lente seg til siden. Det blanke kinnet. Men hun snudde seg aldri. Ikke en eneste gang. Og merkelig nok gjorde det meg ingenting. Det kjentes mest som om noe i meg hadde sluppet taket. Noe som i utgangspunktet kanskje aldri skulle ha vært der.

oMen da vi stoppet utenfor et gatekjøkken i Kongsvinger, og hun sto der alene under en gatelykt og tygget på en vassen hamburger, og jeg sto i mørket bak bussen, møttes plutselig blikket vårt. Det var første gang vi hadde sett direkte på hverandre siden Riihimäki.

Og det var da jeg så det. I ansiktet hennes. Det jeg selv kanskje allerede visste. Det noe i meg sannsynligvis hadde prøvd å fortelle meg de siste dagene, uten at jeg hadde hørt skikkelig etter. Synøve visste, slik kanskje bare tretten år gamle jenter kan vite slikt, at uansett hva vi gjorde, uansett hvor mye vi var sammen, uansett hvor ofte vi kysset eller holdt om hverandre, eller, gud bedre, lå med hverandre senere i livet, så kunne vi aldri, aldri, aldri, aldri, ikke engang ved regnbuens ende, oppleve igjen det vi hadde opplevd i svømmebassenget utenfor skolen i den finske byen Riihimäki.

Vi hadde besteget lykkens høyeste tind, nådd skalaens høyeste tone, vi hadde spilt i et register der ingen før oss hadde spilt, der det kanskje ikke engang var meningen at noen skulle spille, men vi forsto at nå måtte vi tilbake til uniformene våre, tilbake til marsjene, tilbake til notene, tilbake til Semper Fidelis, Two Finger og konsertene hans.

Nå måtte livet begynne.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: