A farewell to an old foe

GurimarasFor at ingen skal tro at jeg bare er opptatt av de store og betydningsfulle ting i livet, har jeg i dag bestemt meg for å skrive litt om varmtvannsapparater. Disse er uunnværlige i tropiske strøk ettersom nesten ingen har varmt vann i springen, dvs. en varmtvannsbereder eller varmtvannstank der det varme vannet står under trykk. Dette er jo en meningsløs sløsing med energi og penger, noe de fleste nordmenn faktisk ennå ikke har skjønt.

I min tid på Filippinene har jeg stiftet bekjentskap med mange slike varmtvannsapparater, og felles for de fleste er at de driver dusjeren til van(n)vidd – pardon the pun. Det kreves nemlig et visst vanntrykk for at disse apparatene skal fungere som de skal, og lite oppfører seg mer irrasjonelt enn vanntrykket på Filippinene, spesielt på landsbygda. Det er nemlig avhengig av en rekke faktorer, som terrengets helningsgrad, politikernes vilje til å utbedre vannforsyningstjenesten, nivået i vanntanken, tankens lokalisering og størrelse, vannrørenes lengde og antall forgreininger, slagg i skjøter, mulige lekkasjer og mye annet.

Resultatet er at man kan skru og skru på knottene på apparatet uten å få noe annet enn iskaldt vann, eller en plutselig strøm av glovarmt vann, ut av dusjhodet mens man står der splitter naken og skal gjøre det kultiverte mennesker som meg gjør hver morgen. Og ettersom vanntrykket ofte er lavt, blir elementene fort overopphetet, sikringer ryker eller røyken står ut av apparatet og en skarp lukt av brent plast fyller baderommet.

I en periode lå jeg daglig i krig med et sånt varmtvannsapparat. Det gikk så langt som at jeg begynte å hate apparatet, føre lange samtaler med det, rope til det, spytte på det, slå det med knyttnevene og piske det med våte håndklær.

Dette var i den tid jeg bodde helt alene i et umøblert hus oppe i fjellet i San Miguel på øya Guimaras, som ligger mellom byene Iloilo City og Bacolod City, en øy ingen forlater før han har fått merker av den, som Hamsun antakeligvis ville ha skrevet om han hadde bodd der.

CottageBor

Hytta der jeg bodde i tre år, 1998–2000

Problemet med slike apparater er nemlig at man forventer at de skal virke. Jeg var langt lykkeligere i de tre årene jeg bodde i bambushytta mi på øya Boracay, der jeg ikke hadde varmtvannsapparat, men dusjet i kaldt vann eller brukte bøtte og pøs. Har man investert 7000 pesos (nesten 1000 kroner) i et varmtvannsapparat, så gjør man selvsagt alt det man kan for å få det til å fungere.

Og det var nettopp det jeg gjorde: Jeg skrudde det fra hverandre flere ganger. Satte det sammen igjen. Fikk tre elektrikere til å komme og reparere det (ikke lett, for de måtte ta båt, buss og jeepney for å komme fram). Jeg byttet sikringer. Jeg skiftet elementer. Jeg reparerte lekkasjer i vannrørene (alle vannrør på Filippinene lekker, finnes ikke unntak; det har noe med en billig, hvit tetningsplast å gjøre). Jeg sjekket vannivået i tanken daglig (dette innebærer ofte livsfarlig klatring i stiger og trapper som ikke er konstruert for nordmenn i 100 kg-klassen.). Og jeg gjorde mange andre ting.

Hver dag gikk med til minst ti minutters kamp mot dette djevelske apparatet. Det ble symbolet på alle mine fiaskoer. På mitt mislykkede ekteskap. På mine refuserte manus. Mitt forspilte liv. Mitt hat mot alt og alle. Av og til gråt og siklet jeg av sinne. Jeg skrek i fistel til de idiotiske elektrikerne. Jeg nektet å betale dem.

Og de truet meg selvsagt på livet.

Da jeg etter ni måneder innså at jeg ikke ville vinne kampen, gjorde jeg det jeg selvsagt burde ha gjort allerede den første uken: Jeg tok et kubein, brakk apparatet løs fra murveggen, rev det ut av hovedrøret så vannspruten sto, dengte løs på det med hammeren, knuste det i biter og slengte alle bitene ut av baderomsvinduet.

Og der, på baderomsgulvet, naken og blodig, mens det iskalde fjellvannet sprutet over meg, ble jeg fylt av en merkelig tomhet, en usigelig ensomhet, en sjeleopprivende tristhet. Jeg tenkte: Ingen venner har du noensinne hatt, Roar, og ingen vil du antakeligvis få. Og nå har du også myrdet den eneste virkelige uvennen du hadde.

Halvannen uke senere dro jeg fra Guimaras og vendte aldri tilbake.

Herregud, som jeg savner det varmtvannsapparatet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: