Roar Sørensen – oversetter og forfatter

 Jeg har groar_fbjennom de siste 35 årene, siden 1983, oversatt romaner og fagbøker for norske forlag, totalt ca. 130 bøker, inkludert dobbeltbind, med et gjennomsnittlig sideantall per bok på ca. 450.
Mange av utgivelsene har vært på 5–700 sider, blant dem flesteparten av romanene til thrillerforfatteren Robert Ludlum.
Tom Peters’ Liberation Management, en fagbok jeg oversatte på begynnelsen av nittitallet, strekker seg over 880 sider i trykt format.
Produksjonslisten min tilsvarer således ca. 200 bøker med et «vanlig» sideantall på litt over 300.
Nesten alle har vært i kategorien «internasjonale bestselgere» av kjente krim- og spenningsforfattere sa13x20som Dean Koontz, Robert Ludlum, David Baldacci, Clive Cussler, Ed McBain (Evan Hunter) og Lisa Gardner.
I tillegg har jeg oversatt en del for næringslivet, der mitt spesialfelt er medisinsk teknologi.
Jeg har også skrevet en del romaner selv, elleve stykker, blant dem Smertens aveny, nominert til Rivertonprisen 2014. De finner du på en liste nederst på siden. Alle mine publiserte romaner er innkjøpt av Kulturrådet. De to siste har bl.a. fått terningkast 5 i VG.
Jeg er medlem av Norsk oversetterforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Forfatterforbundet.
Jeg kan kontaktes for oppdrag på roarsorensen@hotmail.com.
Ønsker du å vite mer om meg, kan du lese bloggposten «Vi, de mobbede«.

Oversatte romaner (se lenger nede for oversatte fagbøker):

2018 – David Baldacci, originaltittel The Last Mile Cappelen Damm, 437 sider. 2017 – Clive Cussler og Boyd Morrison, originaltittel Piranha Cappelen Damm, 432 sider. 2017 – Dan Buthler og Dag Öhrlund, Oppgjør, originaltittel: Uppgörelsen Cappelen Damm, 530 sider. 2017 – David Baldacci, Uslettelig minne, originaltittel: Memory Man Cappelen Damm, 417 sider. 2017 – David Baldacci, De glemte, originaltittel: The Forgotten Cappelen Damm464 sider. 2016 – David Baldacci, Attentatet – originaltittel: The Hit Cappelen Damm, 528 sider. 2016 – David Baldacci, Uskyldig – originaltittel: The Innocent Cappelen Damm, 592 sider. 2015 – David Baldacci, King og Maxwell – originaltittel: King and Maxwell Cappelen Damm, 483 sider. 2015 – David Baldacci, Nullpunktet – originaltittel: Zero Day, Cappelen Damm, 640 sider. 2014 – Andy McNab, Mørk vinter – originaltittel: Dark Winter Cappelen Damm, 496 sider. 2014 – David Baldacci, Dobbeltspill – originaltittel: Hell’s Corner Cappelen Damm, 656 sider. 2014 – Andy McNab, Siste oppdrag, originaltittel: Liberation Day Cappelen Damm, 496 sider. 2013 – Stephen Hunter, Skarpskytteren – originaltittel: I, Sniper Cappelen Damm, 544 sider. 2013 – Robert Crais: Fanget – originaltittelTaken Cappelen Damm 352 sider. 2013 – Chris Ryan: Skyt for å drepe – originaltittel: Killing for the company Cappelen Damm 480 sider. 2012 – Chris Ryan: På vakt – originaltittel: Stand by, stand by Cappelen Damm 416 sider. 2012 – Lisa Gardner: Den andre datteren – originaltittel: The Other Daughter Cappelen Damm 413 sider. 2012 – Lisa Unger: Alt for deg – originalittel: Die for you Cappelen Damm 480 sider. 2011 – Clive Cussler: Dødsskipet – originaltittel: Plague Ship Cappelen Damm 528 sider. 2011 – Clive Cussler: Medusa – originaltittel: Medusa Cappelen Damm 464 sider. 2010 – Clive Cussler: Navigatøren – originaltittel: The Navigator Cappelen Damm 448 sider. 2010 – Clive Cussler: Skjelettkysten – originaltittel: The Skeleton Coast Cappelen Damm 544 sider. 2010 – Clive Cussler: Jakten – originaltittel: The Chase Cappelen Damm 416 sider. 2009 – Hugh Laurie: Våpenhandleren – originaltittel: The Gun Seller Juritzen forlag 339 sider. 2009 – Eric van Lustbader: Bourne-sanksjonen – originaltittel: The Bourne Sanction Cappelen Damm 592 sider. 2009 – Chris Ryan: Blodpenger – originaltittel: Greed Cappelen Damm 368 sider. 2008 – Robert Ludlum: Bancroftstrategien – originaltittel: The Bancroft Strategy Cappelen Damm 496 sider. 2008 – Robert Ludlum og Eric van Lustbader: Arven – originaltittel: The Bourne Legacy Cappelen Damm 608 sider. 2008 – Clive Cussler: Jakten på polarkoden – originaltittel: Polar Shift Cappelen Damm 433 sider. 2008 – Patrick Larkin: Lazarus’ hevn – originaltittel: The Lazarus Vendetta Cappelen Damm 367 sider. 2008 – Robert Ludlum: Jason Bourne forrådt – originaltittel: The Bourne betrayal Cappelen Damm 448 sider. 2008 – Boris Starling: Død manns hemmelighet – originaltittel:Visibility Cappelen Damm 350 sider. 2008 – Michael Baden og Linda Kenney: Skjult Signatur – originaltittel: Remains Silent Cappelen Damm 230 sider. 2007 – Robert Ludlum: Advarsel: Ambler – originaltittel: The Ambler Warning Cappelen Damm 489 sider. 2007 – Ted Bell: Hawke – originaltittel: Hawke Cappelen Damm 384 sider. 2007 – Patrick Larkin: Moskvakomplottet – originaltittel: The Moscow Vector Cappelen Damm 448 sider. 2006 – Robert Ludlum: Jansondirektivet – originaltittel: The Janson Directive Cappelen Damm 606 sider. 2006 – A. J. Hartley: Atreus’ Maske – originaltittel: The Mask of Atreus Cappelen Damm 479 sider. 2006 – Stelle Rimington: Den usynlige – originaltittel: At risk Damm 335 sider. 2006 – Robert Ludlum: Tristanbedraget – originaltittel: The Tristan Betrayal Cappelen Damm 464 sider. 2005 – Robert Ludlum: Altmankoden – originaltittel: The Altman Code Damm 442 sider. 2004 – Clive Cussler: Gjenferd fra Valhall – originaltittel: Valhalla Rising Damm 486 sider. 2003 – Robert Ludlum: Sigmaprotokollen – originaltittel: The Sigma Protocol Cappelen Damm 576 sider. 2003 – Nelson DeMille: Gullkysten – originaltittel: The Gold Coast Damm 624 sider. 2003 – David Baldacci: Avsløring på høyt plan – originaltittel: Saving Faith Damm 352 sider. 2002 – David Baldacci: Sannhetens time – originaltittel: The Simple Truth Damm 400 sider. 2002 – Dean Koontz: Grip natten – originaltittel: Seize the Night 402 Damm sider. 2002 – Robert Ludlum: Farlig finale – originaltittel: The Prometheus Deception Damm 480 sider. 2001 – Joseph Finder: Hvem er du? – originaltittel: High Crimes Damm 384 sider. 2001 – Allan Folsom: Erkjennelsens dag – originaltittel: Day of Confession Egmont 444 sider. 2000 – Daniel Silva: Med hilsen en morder – originaltittel: The Mark of the Assassin Egmont 355 sider. 1999 – Robert Ludlum: Mataresernes vendetta – originaltittel: The Matarese Countdown Egmont 527 sider. 1999 – Richard North Patterson: Tause vitner – originaltittel: Silent Witness Egmont 524 sider. 1999 – David Baldacci: Vinneren – originaltittel: The Winner Egmont 468 sider. 1999 – Scott Turow: Blomsterbarnas arv – originaltittel: The law of our fathers Egmont 628 sider (to bind). 1998 – Robert Ludlum: Halidons hemmelighet – originaltittel: The Cry of the Halidons Hjemmets bokforlag 400 sider. 1998 – Stephen J. Cannell: Svindlernes Konge – originaltittel: King Con Hjemmets bokforlag 434 1996 – Sidney Sheldon: Arven – originaltittel: Morning, Noon and Night Hjemmets bokforlag 253 1997 – Robert Ludlum: Kodenavn Sting – originaltittel: The Apocalypse Watch Hjemmets bokforlag 802 sider (to bind). 1996 – Sidney Sheldon: Ingenting varer evig – originaltittel: Nothing Lasts Forever Hjemmets bokforlag 400 sider. 1995 – Robert Ludlum: Trevayne – alene mot systemet – originaltittel: Trevayne Hjemmets bokforlag 528 sider. 1995 – David Morrell: Tilbake til livet – originaltittel: Desperate Measures Hjemmets bokforlag 282 sider. 1995 – Evan Hunter pseudonym Ed McBain: Uten nåde – originaltittel:Mischief Hjemmets bokforlag 268 sider. 1995 – Stephen Bogart: Morderens blikk – originaltittel: Play It Again Cappelen 216 sider. 1993 – Robert Ludlum: Operasjon Tortugas – originaltittel: The Rhinemann Exchange Hjemmets bokforlag 446 sider. 1993 – Scott Turow: Skyldig – originaltittel: Pleading Guilty Hjemmets bokforlag 464 sider. 1993 – Suzy Wetlaufer: En lek med døden – originaltittel: Judgement Call Hjemmets bokforlag 608 sider (to bind). 1992 – Michael Palmer: Mord i hvitt – originaltittel: Extreme Measures Hjemmets bokforlag 432 sider. 1992 – Robert Ludlum: Pakten – originaltittel: The Holcroft Covenant Hjemmets bokforlag 544 sider. 1992 – Ruby Jean Jensen: Gravens hevner – originaltittel: Lost and Found Hjemmets bokforlag 320 sider. 1992 – Michael Allegretto: Iskald hevn – originaltittel: Night of Reunion Hjemmets bokforlag 256 sider. 1992 – Jack Cady/Pat Franklin: Mørke drømmer – originaltittel: Dark Dreaming Hjemmets bokforlag 312 sider. 1991 – Robert Ludlum: Muldvarpen – originaltittel: The Parcifal Mosaic Hjemmets bokforlag 768 sider. 1991 – Greg Almquist: Forbannelsen – originaltittel: Wolf Kill Hjemmets bokforlag 273 sider. 1991 – Kenneth McKenney: Kjært barn… – originaltittel: The Offspring Hjemmets bokforlag 320 sider. 1991 – Sean Costello: Djevelens hånd – originaltittel: The Cartoonist Hjemmets bokforlag 204 sider. 1991 – Patricia Wallace: Ondt blod – originaltittel: The Taint Hjemmets bokforlag 351 sider. 1991 – John Coyne: Skyggeland – originaltittel: Child of Shadows Hjemmets bokforlag 292 sider. 1991 – Sidney Sheldon: Frihetens ansikt – originaltittel: The Sands of Time Hjemmets bokforlag 296 sider. 1990 – David Milton: Hatets puslespill – originaltittel: The Hyte Maneuver Hjemmets bokforlag 356 sider. 1990 – Judith Kelman: Sov, dukkelise – originaltittel: Hush Little Darlings Hjemmets bokforlag 368 sider. 1990 – John Saul: Uhyggens dal – originaltittel: Creature Hjemmets bokforlag 420 sider. 1989 – Judi Miller: Mord i kulissene – originaltittel: The Phantom of the Soap Opera Hjemmets bokforlag 324 sider. 1989 – Bill Granger: Mørkets gjerninger – originaltittel: El Murders Hjemmets bokforlag 246 sider. 1988 – Clare McNally: Kom skal vi leke – originaltittel: Somebody Come and Play Hjemmets bokforlag 316 sider. 1988 – Robert Ludlum: Jason Bournes ultimatum – originaltittel: The Bourne Ultimatum Hjemmets bokforlag 669 sider. 1987 – Andrew Neiderman: Kjæledeggen – originaltittel: Night Howl Hjemmets bokforlag 314 sider. 1987 – Patricia J. MacDonald: På gjensyn med døden – originaltittel: Little Sister Hjemmets bokforlag 368 sider 1986 – Stephen Laws: Billett til døden – originaltittel: Ghost Train Hjemmets bokforlag 314 sider. 1986 – Barbara Pronin: Djevelen i hvitt – originaltittel: Syndrome Hjemmets bokforlag 304 sider. 1985 – Andrew Neiderman: Forhekset – originaltittel: Tender, Loving Care Hjemmets bokforlag 256 sider. 1985 – Dean Koontz/Leigh Nichols: Forfulgt – originaltittel: The Servants of Twilight Hjemmets bokforlag 379 sider. 1985 – Elizabeth Levy: Brann! – originaltittel: The Case of the Fired-Up Gang Hjemmets bokforlag 145 sider. 1984 – Frank de Felitta: Onde krefter – originaltittel: Golgotha Falls Hjemmets bokforlag 368 sider.

Oversatt sakprosa 1996 – Gerry Spence: Du kan alltid vinne diskusjonen – originaltittel: How to Argue and Win Every Time, Hjemmets bokforlag, 315 sider. 1996 – James M. Kouzes og Barry Z. Posner: Sjefer som lykkes – originaltittel: The Leadership Challenge, Hjemmets bokforlag, 396 sider. 1995 – John–Roger og Peter McWilliams: Gjør det! – originaltittel: Do It: A Guide to Living Your Dreams, Hjemmets bokforlag. 496 sider. 1995 – Jacques Gantie og Richard Olney: Provence: en kulinarisk reise – originaltittel: Provence – the Beautiful Cookbook (oversatt sammen med Kjersti Langballe),  Grøndahl Dreyer 255 sider. 1995 – Stella Müller-Madej: Schindlers barn – originaltittel: A Girl From Schindler’s List, Hjemmets bokforlag, 268 sider. 1995 – Eric W. Skopec og Laree S. Kiely: Bli god i forhandlinger – originaltittel: Everything’s Negotiable When You Know How to Play the Game, Hjemmets bokforlag, 212 sider. 1995 – Dennis Waitley: Den nye lederrollen – originaltittel: Empires of the Mind, Hjemmets bokforlag, 256 sider. 1994 – Paul McKenna: Hypnose – originaltittel: The Hypnotic World of Paul McKenna, Grøndahl Dreyer, 166 sider. 1994 – Michael Hammer og James Champy: Totalfornyelse – originaltittel: Reengineering the Corporation, Hjemmets bokforlag, 247 sider. 1994 – Phillip Schulz: Amerika: en kulinarisk reise – originaltittel: America – The Beautiful Cookbook, Grøndahl Dreyer, 258 sider. 1993 – Munro og Faure: Gjennomføring av total kvalitet – originaltittel: Implementing Total Quality Management, Hjemmets bokforlag, 340 sider. 1993 – Adam Hopkins og Gabrielle MacPhedran: God tur til England – originaltittel: Essential England (medoversetter Einar Bøgseth), Aschehoug 250 sider. 1992 – David Freemantle: Kvalitetslederen – originaltittel: Super Boss (medoversetter Einar Bøgseth), Hjemmets bokforlag, 319 sider. 1992 – Francis X. King: Spådomskunst – originaltittel: The Encyclopedia of Fortune–Telling, Grøndahl Dreyer, 188 sider. 1992 – Jackie Passmore: Asia: en kulinarisk reise – originaltittel: Asia: The Beautiful Cookbook (medoversetter Kjersti Langballe), Grøndahl Dreyer, 256 sider. 1992 – Jonathon Porritt: Kaptein Øko og jordens skjebne – originaltittel: Captain Eco and the Fate of the Earth – pedagogisk tegneseriebok, Grøndahl Dreyer, 56 sider. 1992 – R. Fisher, W. Ury og B. Patton: Fra nei til ja – originaltittel: Getting to Yes, Hjemmets bokforlag, 207 sider. 1993 – James Whitaker: Diana mot Charles – originaltittel: Diana vs. Charles: Royal Blood Feud (medoversettere Kjell Dragnes og Poul Henrik Poulsson), 204 sider. 1993 – Marilyn Tausend: México: en kulinarisk reise – originaltittel: Mexico – The Beautiful Cookbook (medoversetter Kjersti Langballe), Grøndahl Dreyer, 256 sider. 1993 – Tom Peters: Fase 1: Glem tradisjonene! – originaltittel: Liberation Management, Hjemmets bokforlag, 410 sider. 1993 – Tom Peters: Fase 2: De nye mulighetene! – originaltittel: Liberation Management, Hjemmets bokforlag, 408 sider. 1991 – John Wareham: Hva kjennetegner en dyktig leder? – originaltittel: The Anatomy of a Great Executive, Hjemmets bokforlag, 272 sider. 1990 – Deepak Chopra: Sin egen helses smed – originaltittel: Perfect Health, Grøndahl Dreyer, 390 sider. 1989 – Eric Clark: Reklamemakerne – originaltittel: The Want Makers, Grøndahl, 416 sider.

____________________________________

Romaner og novellesamlinger:
Paradisets hjerte, roman, 2018
Mørkets blod, krimroman, Asiaforlaget, 2017
Salvatores hjerte, roman, 2016
Smertens aveny, krimroman, Commentum forlag, 2013
Magellans kors, krimroman, Juritzen forlag, 2009
Hvit måne over Punta Engano, krimroman, 2004
Sukkerlandet, roman, 2002
Bussen til Baguio, novellesamling, 1990
Kalayaan, roman, Grøndahl forlag, 1988
Dvergen og isfuglen, roman, Grøndahl forlag, 1986
En ganske alminnelige natt, roman, 1982

Om «Smertens aveny»

Riverton1Nominert til Rivertonprisen 2014.

Smertens aveny handler om en suicidal, dødssyks manns vei tilbake til livet gjennom å redde æren til en mann alle bebreider og ingen bryr seg om selv etter at han er myrdet.

Boka handler om mennesker som formes av katastrofer i barndommen, hvordan de utvikler følelseskulde og ondskap pga. sin vanskelige situasjon og den uretten de mener er påført dem. Den handler om valg og ansvaret vi må ta for de valgene vi gjør, uansett i hvilken livssituasjon vi befinner oss, selv om det er snakk om liv eller død.

Smertens aveny handler om hvordan noen mennesker søker smerten, hatet og hevnen fordi dette er det eneste de føler gir livet deres mening. Den handler om fanatisme, hvordan organisasjoner bruker sårbare mennesker, ofte tidligere ofre for stor urett og med dype traumer, til å framme sine egne agendaer.

Den handler om hvor lett vi lar oss styre og låse fast av persepsjoner, ikke av realiteter eller søken etter sannhet, og hvor lett vi blir rovdyr og medlemmer av lynsjemobber, hvor lett hatet vårt tar overhånd og hvordan vi begynner å dyrke det. Den handler om fordømmelse og fordømmelsens konsekvenser.

Den handler om hvordan vi pådytter andre vår egen moral og prøver å fortelle dem hvordan de skal leve sitt liv, hvor lett våre følelser og handlinger formes og påvirkes av løgn og propaganda som bekrefter våre fordommer og forutinntatte holdninger. Og den handler om hvordan vi iblant kan oppleve at den vi tror er den verste blant oss, kan vise seg å være den beste.

sa13x20Den norske ekspolitimannen, Stein Inge Olsen, «Stingo», er strandet i Angeles City på Filippinene. For å få pengene han trenger til en livsviktig hjerteoperasjon, påtar han seg å etterforske et drap på en annen nordmann.

Men ingen vil at dette mordet skal oppklares, ikke engang politiet, og snart må Stingo selv flykte for livet fra noen som vil skjule dype hemmeligheter om et barnebordell som brant ned i byen for mange år siden.

Riverton-juryens begrunnelse for nominasjonen:

Roar Sørensen: Smertens aveny
Den suicidale ekspolitimannen Stingo befinner seg i et dystopisk Angeles City på Filippinene hvor kriminalitet, korrupsjon og fattigdom florerer. Roar Sørensen portretterer sammensatte skjebner og drar oss på innsiden av strandete nordmenns desillusjonerte overlevelsesstrategier, og innfødtes nærmest umulige livsvilkår. Samtidig løfter han fram troen på, og den insisterende søken etter det genuint gode i mennesket.

(Bokhandelkjedene har dessverre nektet å selge Smertens aveny. Den kan likevel bestilles fra de fleste nettbokhandler, som Haugenbok og Bokkilden.)

___________________________________________________________

MKNewSelv om Smertens aveny er en frittstående roman som kan leses helt uavhengig av førsteboka om Stingo, Magellans kors (også den mk13x20terningkast 5 i VG), så kan e-boka Magellans kors kjøpes for bare 45 kroner hos Haugenbok, Digitalbok, iBooks, Norli, Bokkilden, Tanum eller Ark (og andre nettbokhandlere).

Magellans kors, så vel som Smertens aveny, er nylig utgitt i pocket og fås i de fleste nettbokhandlere.

Forlagets omtale av Magellans kors: En norsk politimann, Stein Inge «Stingo» Olsen, har flyktet fra et trøblete liv i Norge og bosatt seg på Filippinene. Han er i ferd med å ta sitt eget liv da en kvinne på flukt ramler inn døren og trygler om hjelp. Det siste hun rekker å fortelle Stingo før hun dør i armene hans, er at noen har planer om å myrde landets president.»Tøff! Velskrevet! Spennende! En thriller med snert og macho trøkk. Boken fanget meg fra første side, og Stingo er en troverdig og ‘likandes‘ figur. Jeg ble imponert.» Tom Egeland om Magellans kors. Magellans kors fikk terningskast 5 i VG da den utkom på Juritzen forlag i 2009:»Boken har en spenningskurve som en Tina Turner-konsert, med start i hundre og stigning derfra. Du skrus fast i lesestilling. Det blir ikke lett for forfatteren å toppe denne.» Berit Kobro, VG.Magellans kors kapret sjuendeplassen i Dagbladets krimkåring fra 2009, bare slått av Nesbøs og André Bjerkes bøker. Smertens aveny, forfatterens neste bok med samme hovedperson, kommer i salg fra mars 2013. Roar Sørensen har utgitt tre romaner. Magellans kors er hans debut som krimforfatter._________________________________________________________

Anmeldelser, omtaler og anbefalinger av Smertens aveny.

VG. Bokanmeldelse: Roar Sørensen: «Smertens aveny»

Terningkast 5

Hjerteskjærende smertereise

Sjokkerende vondt om kriminalitet og korrupsjon på Filippinene. Spenningsroman, Commentum 313 sider

http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10114885

VG_anmeldelseRoar Sørensen fortjener mange flere lesere enn han har, for hans to første bøker er seriøse underholdningsperler.

Forfatterens univers er strandede nordmenn bosatt på Filippinene og deres omgivelser, et hav av kriminalitet, korrupsjon, fattigdom og den verste fornedring. Sørensen skriver slik at stanken av råtnende søppelberg river i nesen. Språket er rikt og stofflig med underdrivelser, ironi og fortvilelse. Karakterene er komplekse og sammensatte.

Typene er de som står for ondskapen. Noen av skurkene er både offer og overgriper. De er ikke tvers gjennom onde, selv om handlingene deres er det. Helten er norske Stingo, ekspolitimann, sorg- og økonomiflyktning i Angeles City, alkoholisert og hjertesyk. Men han har ikke glemt gamle politikunster. Den norske nattklubbeieren Martin i Angeles City myrdes brutalt. Englebyen er en moderne utgave av Sodoma og Gomorra. Politiet er uinteressert i saken. Martins ekskone i Norge tilbyr ham penger for å finne ut av mordet, og han slår til. Han må ha penger til en hjerteoperasjon og står i takknemlighetsgjeld til Martin.

Gravearbeidet er uhyggelig vondt og hjerteproblemene lette å forstå på alle vis. Politiet er motpart og jobber fulltid med å dekke egne skitne spor. Barna, traffickingofrene, er enten voldtatte familierømlinger eller solgt av familien sin. Vi tror på Stingos og barnas lidelser og vi tror på hans hjerte for dem. Han finner ut at Martin har reddet mange gatebarn. Stingo og Martin er begge personer som bryr seg og bryr seg om, men mange barn er hinsides redning. En underholdende og dypt alvorlig spenningsroman.
BERIT KOBRO

_____________________________

Bergens Tidende

Filippinsk-norsk krim Smertens aveny Bergens Tidende 18.03.2013 Side: 6,7 – Seksjon: bøker – Del: 2 Forfatter: Gro Jørstad

I sin andre krimbok kommer Roar Sørensen med interessant samfunnskritikk i et velkomponert plot. Bergens Tidende_anmeldelseNoen krimforfattere skriver en-dimensjonalt og formelpreget, andre utnytter kriminalsjangerens forholdsvis faste regelsett til å skrive gode bøker. Roar Sørensen tilhører sistnevnte kategori. For «Smertens aveny» oppfyller alle krav man har til sjangeren, i tillegg gir boken oss et innblikk i et samfunn svært forskjellig fra det norske sosialdemokratiet. Roar Sørensen arbeider som oversetter og har bodd mange år på Filippinene. «Smertens aveny» er hans andre kriminalroman, og med sitt sanselige og presise språk, har Sørensen utviklet en egenartet stil som gjør romanene til annet enn dusinvare.

I likhet med debuten «Magellans kors», er det den tidligere etterforskeren Stein Inge Olsen, populært kalt Stingo, som er hovedpersonen. I begynnelsen møter vi ham med pistol i munnen, klar for selvmord, og gjennom hele boken befinner Stingo seg på avgrunnens rand. Livets ubetydelighet danner en mørk undertekst i «Smertens aveny», der kravlende insekter stadig vekk minner leseren på at livet går sin gang, selv midt i katastrofen. Boken utspiller seg på Filippinene, nærmere bestemt Angeles City og gaten Kiròt Avenue, strøket for horer og halliker. Her ligger baren «Forbidden Pleasures», eid av nordmannen Martin Werner, en gammel venn av Stingo. Werner blir funnet drept i sitt hjem, og Stingo blir noe motvillig innlemmet i etterforskningen. Bokens hovedtema er trafficking, og Sørensen skriver om menneskehandel fra ulike ståsteder.

Et høydepunkt i romanen er kapitlet hvor det fortelles fra ungjenten Chi-Chi sitt perspektiv. Hendelser fra fortiden og nåtiden veves sammen med nærmest matematisk presisjon i denne boken. I tillegg til å ha et stramt komponert plot, evner boken også å overraske leseren underveis. Det lille Sandnes-baserte forlaget Commentum fortjener ros for å ha utgitt en kriminalroman som virker grundig gjennomarbeidet. Og muligens ser vi konturene av forlagsverdens svar på mikrobryggeriene. Mens store forlag satser på tam dusinvare, satser de små på særpreg og kvalitet.
Roar Sørensen «Smertens aveny» Commentum © Bergens Tidende

__________________________________

Romerikes blad

Råsterk historie fra den andre siden av Verden

Terningkast 5

NY BOK

Roar Sørensen. «Smertens Aveny». Commentum forlag, krim 313 sider

Kirót Avenue. Smertens aveny. Jeg kjenner allerede luktene av elendighet, fordervet fisk, søppel, urin og whisky. Jeg ser kvinnene som selger kropp og sjel for å brødfø familien.

Romerikes blad_hele saken_bildeDet er en sterk historie Roar Sørensen forteller fra en verden langt der borte. Fra en verden der korrupsjon og vestens turister gir næring til elendigheten i Smertens Aveny i Angeles City.

Det hele begynner med at hovedpersonen, Stein Inge «Stingo» Olsen, er i ferd med å ta sitt eget liv ved hjelp av en Smith & Wesson .44 Magnum. Han skal bare trekke av og blåse ut hjernen. Så ringer telefonen og gir den «dødsdømte» Stingo en utsettelse.

– Martin er død! sier stemmen i telefonen.

Stingo er en ekspolitimann bosatt på Filippinene. Med løfter om penger fra Martins ekskone i Norge, og med håp om en billett hjem til en livsviktig hjerteoperasjon, begynner han å grave i Angeles Citys brokete barmiljø på egen hånd i håp om å finne drapsmannen.

Martin Werner var en 68 år gammel innehaver av nattklubben Forbidden Pleasure og nordmannen blir funnet drept i sitt luksuriøse hjem. Det lokale politiet viser liten interesse for å få oppklart saken.

Samtidig er den unge Gina forsvunnet fra Martins bar, kanskje solgt av sin mor da Gina bare var 11 år gammel.

«Synet av femti- og sekstiåringer som klådde på småjenter og tok dem med tilbake til hotellet hver kveld, var etter hvert blitt vanskelig for ham å akseptere. Det var ikke det at han hadde spesielle motforestillinger mot kvinner som danset halvnakne på en scene, så sant de var voksne og visste hva de gjorde, men når jentene ble så unge at han følte trang til å legge et håndkle rundt dem og kjøre dem hjem til mamma, da begynte han å føle seg uvel. Det var ikke sånn livet burde være.»

Det sies at narkotikahandel, våpenhandel og salg av truede dyr er de største illegale markedene i dag.

Stingo lister også opp trafficking. Kokain og en revolver kan du bare selge én gang. Ei ung jente kan du selge tusenvis av ganger.

Roar Sørensen har en usedvanlig god penn og beskriver alt fra fornedrelsen i rennesteinen i korte setninger hogget i granitt, til poetiske og lange setninger om ubetydeligheter som kravlende biller og løpende firfisler. Disse avsporingene med de små uvesentlighetene gjør at man får et pusterom fra Smertens Avenue, der det viser seg at det lokale politiet har sine egne skitne spor de må tenke på, og som de må dekke til. Roar Sørensen har med Smertens Aveny laget en meget god oppfølger til den kritikerroste «Magellans Kors». Bare så synd at han beskriver en vond verden som faktisk finnes der ute.

Rune Fjellvang

________________________________

Stavanger Aftenblad

Smertens aveny HARDKOKT EXILKRIM

Temposterkt om forbrytelser blant nordmenn på Filippinene

Stavanger AftenbladEt lite sitat først, fra første kapittel der hovedpersonen Stingo sitter halvnaken i dusjen på hotellet i Filippinene med en diger revolver inn i kjeften. Han er ett avtrekk unna en endelig slutt på misæren som andre kaller et liv, og i en bisarr sympati med de som skal finne ham neste morgen, lar han dusjvannet renne slik at det skal bli mindre blod og hjernemasse og urin og drit å vaske bort neste dag: «Vann, akkurat som lykke, fant alltid en måte å forsvinne på.» Slik er andreboka til Roar Sørensen, som selv bor på Filippinene, fra start til mål. Hardkokt og bakgatemørk med handling fra de mest lugubre go-go-barer, de mest korrupte politikorps, de mest kyniske eksilnorskinger som forbanner det norske sosialdemokratiet til tross for at det er de månedlige utbetalingene derfra som gir dem anledning til å sitte skjelvende under tropesol eller airconditionanlegg med små tenåringsjenter på fanget og den sjette drinken i glasset. «Smertens aveny» er altså machokrim på sitt mest klisjépregede. Men Roar Sørensen vet det, og han behersker sjangeren et sted mellom gravalvoret og selvironien. Han forteller i et fortettet og temposterkt språk, og selv de av oss som for lengst er trøtt av den alkoholiserte antihelten, blir revet med.

Sørensen debuterte med «Magellans kors» i 2009, og der var der vi møtte den sparkede politimannen med kallenavnet Stingo for første gang. Da ble han rotet inn i en røverhistorie av de sjeldne. Denne gangen blir Stingo revet ut av sitt eget selvmordsprosjekt fordi hans norske venn blir drept i sitt hjem, og enken ber ham stille opp. Dermed føres vi inn i bordellene der fattigdom og velstandsturisme møtes under neonlyset, vi presenteres for mannfolkdiskusjoner om hvem som egentlig utnytter hvem, og vi blir med i en heseblesende jakt på pengene som ble borte, jentene som er forsvunnet, og morderen som skjuler seg i en flokk av mennesker med sår på sjelen og fortider de forsøker å leve med som best de kan.
Tarald Aano tarald.aano@afenbladet.no

______________________________

Rå og usminket smerte

«Roar Sørensen har begått et stykke moderne forfatterkunst.»

Av Geir Tangen

Terningkast 5

(Anmelderen har i tillegg til anmeldelsen gitt boka terningkast 5 på Bokelskere.no.)

Smertens aveny – årets påskekrim i særklasse?
Romanen har bare vært i handelen i et par uker, men superlativene og skamrosen drysser allerede inn fra lesere, bloggere, forfattere og anmeldere. Rå og usminket«Moderne naturalisme … Kort oppsummert så er det akkurat det Smertens aveny av Roar Sørensen er. Store ord … Ja, så absolutt, men jeg sitter her nå med snart 20 år på baken som norsklærer og tar disse ordene i min munn. Denne boken har alle naturalismens kjennetegn klistret til sidene med blod, galle og bunnløs fattigdom … Selv om det er en klassisk kriminalfortelling, så er det kanskje først og fremst en naturalistisk skildring av livet i et typisk filippinsk horestrøk. Det er så sterkt beskrevet, og med så mange motbydelige detaljer at jeg flere ganger måtte legge boken fra meg. Det ble for nært og mektig til at jeg klarte det i store mengder.
Boken oser av bitende samfunnskritikk fra første bokstav. Mot et pill råttent og korrupt system på Filippinene, men også mot en norsk, fordømmende selvforherligelse som jeg ikke har sett maken til. Roar Sørensen er modig. Han sier alt det vi andre knapt tør tenke. Han våger å være kontroversiell. Ikke fordi det selger bøker, men rett og slett fordi han dyrker ærligheten …
Dette er OGSÅ en knallgod kriminalroman. Boken er en testosteronbombe av de helt sjeldne. Den er så maskulin i språk, form og uttrykk at ballehåra gror helt oppunder armhulen. Dette er hardkokt krim, et godt plott, og spennende lesing fra start til mål. Den er sterk, rå, brutal, tankevekkende, ekstremt provoserende og usminket i all sin realisme. Rett og slett et stykke forfatterkunst.
Geir Tangen, Bokbloggeir

_________________________________

Berits bokblogg

Av Berit Røneid

Terningkast 5

Eg har lese mengder av kriminallitteratur  i «alle» år. Eg torer difor sei at eg er ein Berits nye bokbloggsvært røynd krimlesar, og dessutan ein kresen krimlesar. Det er ikkje alle krimbøker eg les som får terningkast 5 og 6, for å sei det slik. Ei god krimbok skal fyrst og fremst vera underhaldande og spennande, og dersom boka i tillegg har eit meiningsfullt og gjerne samfunnskritisk tema, eit godt plott, ein sjarmerande hovudperson, eit variert og truverdig persongalleri, samt sterke og gode miljøskildringar – ja,  snakkar me god krim. Roar Sørensen byr på alle desse ingrediensane i Smertens Aveny. Dette er ein underhaldningsroman som samstundes handlar om alvorlege, motbydelege og triste ting. Handlinga er lagt til Kirót Avenue – Smertens Aveny – i Angeles City, Filippinene … Språket i boka kler handlinga; røft og tøft. Tidvis, i action-scenene, brukar forfattaren korthogne setningar, medan det vert brukt lange utbroderande setningar når han skildrar ulike miljø og omgjevnader. Dette driv handlinga framover, men i eit skiftande tempo.

Sørensen viser i denne boka at problema med menneskehandel og prostitusjon er samansett og at det neppe kan løysast med lover, reglar og forbod. Fattigdom og korrupsjon er rota til mykje av elendigheita og tragediane. Forfattaren er busett på Filippinene og har god kjennskap til samfunnet der, på godt og vondt. Miljøskildringane er glimrande, – det same er personskildringane. Karakterane og miljøet rundt vert så tydelege at dei vert nesten filmatiske: Lesaren føler gatelivet; me høyrer støyen og musikken og kjenner varmen og stanken.

Boka ber altså preg av autensitet og truverdigheit. Ein skulle jo gjerne ønska at alt det motbydelege som det vert fortalt om i Smertens Aveny (trafficking, prostitusjon, korrupsjon og fyrst og fremst: fattigdom)  ikkje var sant, – men dessverre er det all grunn til å tru at det faktisk er slik. Dette innblikket i all jævelskapen gjer Smertens Aveny til noko meir enn ei krimbok.

Konklusjon: Ei god og viktig bok med ei mørk stemning frå eit eksotisk miljø. Terningkast 5.
Anbefalast!

______________________________

Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Av Rose.Marie Christiansen

Terningkast 5

… Jeg leste «Smertens aveny» ut i løpet av en dag, og hadde det ikke vært for at far i huset tok skjeen i egne hender og laget middag, er jeg redd alle hadde gått sultne til sengs den dagen …

Rose-Marie… Et annet forhold jeg ønsker å trekke frem, er at Roar Sørensen skildrer et miljø han åpenbart kjenner godt og har gjort grundig research på. Rammen rundt historiene hans – det at disse foregår på Filippinene – gir dem noe ekstra og originalt, temmelig forskjellig fra mange andre kriminalromaner det nærmest går 13 på dusinet av. Dette gir uttelling i min endelige konklusjon eller dom over boka.

Alt i alt en fin leseopplevelse av en bok som absolutt fortjener å få mer oppmerksomhet enn det som er blitt den til del så langt. Jeg gir terningkast fem!

Rose-Marie Christiansen

__________________________________

Ritaleser.com

Terningkast 5

Ritaleser1I tillegg til å være en meget god kriminalroman, er dette også en bok som setter søkelyset på de mindre gode sidene ved Filippinene, og ikke minst nordmenns syn på hva som egentlig foregår der og hvorfor.

RitaleserBoka er godt håndverk tvers igjennom! Sørensen, som selv er bosatt på Filippinene, kjenner godt til miljøene og gir derfor en realistisk beskrivelse. Krimgåten er solid, detaljert og uten løse tråder og lettvinte løsninger. Og når denne flettes inn beskrivelsene av enkeltmenneskers historie gjennom årene, blir dette både en god og viktig bok å lese!

Det er ingen lett bok å lese – både fordi Sørensen til tider er veldig klinisk og detaljorientert i sin måte å skrive på, men dette gjør bare at boken er veldig troverdig – og fordi det kan være vanskelig for «oss nordmenn» å lese om hvordan livet på Filippinene kan arte seg – både for utvandrende nordmenn og ikke minst de innfødte – men desto viktigere er det at vi leser om det.

Kort og godt – en meget solid roman som hadde fortjent et større publikum enn den faktisk har fått!

Rita Myrvang Berg

_____________________________________________

Bokanbefaling:

«Sitter som en kule! En intens og særdeles velskrevet roman om en verden de færreste av oss kjenner.»
Tom Egeland, forfatter

_______________________________

Krim med en dypere undertekst

Av John Olav Oldertrøen

Terningkast 5

John Olav_anmeldelse_Skrivehula«… (Smertens aveny) er en krimroman som etser tak i nervene dine, klatrer opp til hodet og sniker seg inn i hjernen din, utfordrer deg og krever at du åpner noen vanntette skott. Den røsker i alle dine oppfatninger om hvordan verden er, hvordan den burde være, og hvor utrolig feil du kan ta og hvilke enorme konsekvenser det kan ha hvis du er forutinntatt … ei bok helt uten overflødige ord og døde partier …
Smertens Aveny er en hardkokt krimfortelling som oser av realisme. En av forskjellene på denne romanen og andre norske krimfortellinger er at handlingen foregår på Filippinene. Forfatteren har bodd der i mange år og tar deg med på en reise hvor du kan føle luktene og ane smakene: du kan føle fortvilelsen og håpløsheten og du vemmes av smerten.
Dette er ei bok helt uten overflødige ord og døde partier. Karakterene er mange, sammensatte og troverdige, og hovedpersonen selv, Stingo, får i denne boka sjel i tillegg til kjøtt og blod. Stingo er en mann man blir glad i. Hvis du vil lese en god, drivende og spennende norsk krimroman som utfordrer etablerte sannheter – da skal du lese Smertens Aveny.»

John Olav Oldertrøen, Skrivehula

____________________________________

Rå og tøff historie Digglitt

Av Britt Imeland

«Det er en rå, tøff historie, men også så mye mer enn bare en ny krim dette. Man blir trollbundet av historien og det er vanskelig å legge fra seg boken. Plottet er ytterst spennende og overraskende, og mange vil nok lese boken som en ren spenningsroman … Boken kan også betraktes som en crossover mellom flere sjangre. Den er både en krim, spenningsroman og en skjønnlitterær historie om fattigdom og nød … Roar Sørensen viser i denne boken at han er en fremragende forteller som behersker skrivekunsten til fulle. Innholdet er så godt formulert at man kan bli trollbundet av dem alene. Vi forstår hvorfor han er en av Norges fremste oversettere. Før jeg kunne anmelde Smertens aveny, så jeg meg nødt til også å lese Magellans kors. Ikke fordi jeg ikke kunne anmelde Smertens aveny som en enkeltstående bok. Men fordi denne dyktige forfatteren fortjener at jeg til fulle forstår hans forfatterskap, før jeg anmelder det han skriver.

Jeg anbefaler alle krimelskere å lese Smertens aveny. Dette er en ytterst velskrevet bok med nerve og ekte handling.

Britt Imeland, Digglitt.no

__________________________________

Hvitglødende smerte

Terningkast 5

Anmeldelse av Øystein Tranås Kristiansen i Litteraturbloggen.

Roar Sørensens Smertens Aveny er den mest tankevekkende norske boken som er utgitt i år.

Eks5«For la det ikke være noen tvil: Roar Sørensen kan sine saker som forfatter. Det språktekniske sitter svært godt. Her er godt sammensnekrede setninger, korte som lange, uten det minste feilskjær eller uklarheter av noe slag. Av og til brukes bilder som er så gode at jeg rett og slett måtte stoppe opp i lesningen for å smile. Men så er da også Sørensen en oversetter av over hundre bøker til norsk, det er tydelig at lang fartstid i bransjen har gitt ham en erfaring som få andre norske forfattere kan skilte med. Det er overhodet ingen huller i boken hva gjelder research, for Roar Sørensen kjenner miljøet han beskriver, og har også gjort seg stor flid med å få alle våpentekniske ting til å stemme, blant annet om hvorvidt man kan stappe løpet til en .44 magnumrevolver i munnen for å begå selvmord. Det var kun en eneste feil jeg fant i boken, og det er da Stingo i løpet av sin desperate etterforskning sitter på en nettkafé, hvor det er noen som spiller World of Warcraft. Her beskrives det som at det kommer masse eksplosjoner fra høyttalerne til spillerne, selv om dette mer høres ut som et skytespill. Dette er en ekstremt liten detalj, og når jeg må gå ned på et såpass pirkete nivå, sier det litt om hvor solid hele boken fremstår. Ja, for ved nærmere ettertanke kan det jo være slik at Stingo som avdanket femtiåring har hørt om World of Warcraft, og tror at det er dette som spilles, mens eksplosjonene, skytingen og skrikene egentlig er fra skytespillet Modern Warfare. Knut Hamsun la selv inn feiltolkninger og misoppfattelser i bøkene sine, noe som forsterker realismen ytterligere. Hvordan det enn forholder seg: Vi tror på miljøet som blir fremstilt, og vi tror på forfatterens autoritet.

Et dickensk univers

Interessant nok fremstår personene i miljøet Stingo ferdes i, som langt mer sammensatte enn etterforskeren selv. Sørensen skildrer blant annet det norske miljøet på Filippinene, hvor den ene virker mer merkelig og oppsiktsvekkende enn den andre. Ja, det hele vekker assosiasjoner til Charles Dickens grotesk karikerte skikkelser, bare at vi vet at disse menneskene finnes blant oss. Du har den nerveskadde nordsjødykkeren som bare kan snakke i enkeltsetninger, og den kriminelt anlagte, for ikke å si begavede Baronen med gjeddeansikt. Men Stingo som etterforsker er på mange måter en type, en figur vi har sett gang på gang i krimlitteraturen. En tragisk etterforsker, alkoholisert, med hjerteproblemer, suspendert fra jobben og med et bruddent familieliv. Vanligvis i bøker er det slik at forfatteren gjør en innsats for å gi sine hovedkarakterer særtrekk og stor dybde, mens det er omgivelsene som fremstår som typer. Dette er vanligvis ikke til å unngå. En mann du treffer på gaten, vil du ikke skjenke mye oppmerksomhet. Du vil kun se hans fremtredelse og plassere ham i en mental kategori, og lite annet. Knausgård selv har blitt kritisert for dette, idet han nevner mennesker i forbifarten. !cid_image78513023-5B84-479C-B98E-27B214C0C6C0Men slik er det jo, for om man skal ha en roman med ytre rammer, kan man ikke dvele ved alt, og det er jo også slik et menneske forholder seg til virkeligheten. Sørensen har på en måte gjort forvrengt denne regelen i et speil. I stedet for den komplekse og sammensatte tenkeren som observerer menneskeheten i sin forenklelse, har vi den naive etterforskeren som gradvis tvinges til å ta verdens reisverk innover seg. Og som vi skal se, er det et interessant litterært grep. Det er nemlig ingen tvil om at denne boken har et underliggende budskap. Den implisitte forfatter kommer frem når mainstreamrepresentanten Stingo ferdes i det filippinske miljøet, blant nordmenn som de lokale, og belæres i samtaler med disse skikkelsene. Slikt tilfredsstiller Smertens aveny kriteriet for å være en roman av betydning. Det ligger i navnet, the novel, at en roman bør bringe noe nytt til bordet. Ferske tanker, et nytt perspektiv. Her ligger motstanden jeg føler mot absolutt all annen norsk krimlitteratur, hvor det handler om å lese for å få bekreftet sine verdier. Norsk krim er laget for at du skal føle deg betrygget. Roar Sørensen, derimot, avkrefter mye av det vi tror på. Slik sett har boken en stor dybde, med Stingo som etterforsker som et godt virkemiddel for å oppnå dette. Dette gjøres til sterke litterære symboler. Boken er gjennomsyret av kravlende insekter, krypende hodeløse biller, maur og alt annet ekkelt. Vi har selvmord fra tak med knuste tenner spredt utover fortauet. Vi har kondomer liggende i rennesteinen. Det er sosialrealistisk skittent, ekkelt og avskyelig. Stingo er på en måte hverdagens utstøtte sliter, som blir mer og mer stilt overfor misforholdet mellom sine egne oppfatninger og tingenes egentlige tilstand. For å hjelpes frem til dette, har han med seg sine veiledere fra den mørke siden. Skikkelser som kanskje gjenspeiler formørkelsen i Stingos egen sjel. Men også her overrasker Sørensen oss, fordi det sterkeste symbolet, en hvit hårspenne formet som en mayafugl, viser seg å være langt verre enn alt det andre. For hva skjer med uskyld når den størkner i spranget mot alt det som kunne ha blitt? Roar Sørensen inverterer selv leserens forventninger. I dette er boken mesterlig.»
Øystein Tranås Kristiansen

______________________________

Bokanbefaling:

Moden og gjennomarbeidet

Moden og gjennomarbeidet … Handlingen er spennende gjennom hele boken … Siden Roar Sørensen faktisk bor på Filippinene, tviler jeg ikke på at beskrivelsene hans av steder og forhold er sanne, og det gjør dette til en tøff bok å lese … Det er en «guttebok» dette her, med action og dækelskap, men jeg likte den godt. Spesielt avsnittene godt uti boken når vi blir kjent med Chi-Chi. Jeg leser gjerne flere bøker fra Roar Sørensen sitt Filippinene.
Tine’s blogg

______________________________________

Intenst troverdig

Av Marianne Søiland

Søiland

Jeg tror jeg trygt kan kalle denne boka for en annerledes krim fra et spennende, men ukjent miljø og med en lettere provoserende undertone. Ikke verst prestert av ei bok jeg i utgangspunktet var noe i tvil om jeg ville like! Handlingen i Smertens Aveny er nemlig lagt til Filippinene. Et land vi her oppe i nord ikke ofte besøker, men som vi har desto større forutinntatte meninger om. Smertens Aveny er oppfølgeren til Magellans Kors med den norske eks-politimannen, Stein Inge Olsen, alias Stingo, i hovedrollen. I bokas åpningsscene møter vi Stingo i en heller spesiell situasjon til  pensjonert politimann å være, nemlig med løpet på sin egen pistol plantet godt inn i munnen og med egen finger frivillig på avtrekkeren. Dette er definitivt ikke en protagonist i fred og harmoni med seg selv og sine omgivelser. Dette er mitt første møte med Stingo, og det er brutalt. Man skal ikke være veldig fantasifull for å forstå at Stingo ikke tar livet av seg – ennå – men dette er en person i fritt fall, og scenen er satt. Årsaken til det avbrutte selvmordet er at Stingo’s venn Martin Werner, eier av nattklubben Forbidden Pleasures, er blitt funnet drept, og eks-kona hans ser ingen annen utvei enn å kontakte Stingo for hjelp siden politiet i Angeles City utviser svært liten interesse for mordet. Motvillig går Stingo med på å etterforske saken, uvitende om at det skal komme til å få store, personlige konsekvenser for ham selv. Så intenst troverdig at det nesten føles påtrengende … Her er det elsk og hat i hårfin balanse på mange områder, og ikke et øyeblikk vurderer jeg å legge fra meg boka! Den tvinger seg på meg, provoserer meg og irriterer meg, men driver meg likevel videre. Jeg vil vite! Jeg vil forstå! … Plottet i historien er spennende, flere av karakterene er veldig interessante og settingen er lagt til et miljø så veldig forskjellig fra vårt at bare det er grunnen til å lese boka. Kan anbefales – jeg syns den var god, min skeptiske holdning til tross.

Marianne Søiland, ebokhylla mi

___________________________________

Brabok

Hardkokt på Filippinene

Av Ørjan Karlsson, Brabok

Terningkast 5

En berg- og dalbane av en krimthriller med den mest herjede ekspolitimannen i den hardkokte krimmens univers. Det eksisterer mange myter om nordmenn (med vekt på «menn») og Filippinene. Og en forfatter som ikke hadde gjort bruk av andre hjelpemidler enn internettsøk og Google Earth vil nok ganske raskt blitt tatt i å gjenta disse klisjeene og mytene. Med Roar Sørensen er det annerledes.
I «Smertens Aveny»fremstår Filippinene generelt og Angeles City spesielt så autentisk at selv den mest erfarne sosialantropolog må kjenne et stikk av misunnelse. Men det er først og fremst menneskene som er viktige i «Smertens Aveny». Hovedpersonen Stein Inge «Stingo» Olsen er muligens den mest herjede ekspolitimannen i den hardkokte krimmens univers, både fysisk og psykisk. Og som leser møter vi ham på bokens første side, i ferd med å gjøre slutt på det hele. Men selv i Angeles City er herrens veier uransakelige, og Stingo får en ny mulighet til å få det skakkjørte livet sitt på noenlunde rett kjøl. Innehaveren av nattklubbene Forbidden Pleasueres, Martin Werner blir funnet drept, og det lokale politiet går ikke akkurat mann av huse for å oppklare saken. Men Wernes ekskone i Norge kontakter Stingo for å be ham se nærmere på saken. Drevet både av æresgjeld og behovet for pengene til en livsviktig operasjon, tar Stingo motvillig på seg saken. «Smertens aveny» er en berg- og dalbane av en krimthriller. Det er tydelig at forfatteren er godt kjent med den klassiske noir-litteraturen, og samtidig dreven nok til å gi sjangeren en dreining mot Østen. Men romanen er også noe mer enn krim. Den skildrer en kultur som for de fleste nordmenn vil virke både fjern og frastøtende. På sitt dystreste er boken virkelig mørk. Stig Sæterbakken-mørk. Likevel blir aldri tristessen påtrengende. Forfatteren glemmer aldri at dette først og fremst er en krim. «Smertens aveny» er en drivende spennende, mørk krimthriller. Anbefales!

Bruno Brabok Ørjan Nordhus Karlsson

_________________________________

Smertelig fra Filippinene

Anita Næss

Av Anita Ness

Påska er over, og jeg tenker på boka Smertens aveny og hva jeg skal skrive om den. Tittelen gir meg en assosiasjon til Golgata, men jeg synes ikke sammenligningen helt passer heller. Visst var det smertelig på Golgata, men i Kirot på Filippinene er det enda mer gjennomført varig smerte og fordervelse. Om Gud og Hans sønn Jesus Kristus noen gang har vist seg her aner jeg ikke. Etter å ha lest andreboka til Roar Sørensen synes jeg ikke akkurat det virker slik. Selv om byen kalles Angeles City, får jeg fornemmelser for et adskillig mørkere sted. Hells Angels City, kanskje. Noen engler finnes riktignok her i skyggenes by, selv om inntrykket jeg sitter igjen med er vold, mørke, fordervelse, fattigdom, elendighet, grådighet, sjalusi, – ja i det hele tatt et sted hvor menneskets mørkeste og mest skyggefulle sider får blomstre fritt. I Smertens aveny, finnes heldigvis også mennesker som virkelig ønsker å hjelpe. Men hvem? Da jeg leste boka tenkte jeg ofte; for et drittsted, for en drittverden vi lever i.  Det virker så langt borte fra vår skandinaviske velstandsboble, og det er det også. Vi som er opptatt av å hjelpe, hvordan kan vi hjelpe? Kan vi i det hele tatt hjelpe? Kan vi i det hele tatt forstå ? Hvem kan vi stole på? Ja, jeg får jo også noen tanker om det etter å ha lest den glimrende boka til Roar Sørensen. Kort sagt så er den spennende, innholdsrik, actionfylt så det holder, lærerik og den lukter. Den lukter av varme, svette, blod og tårer, av insekter, blomster, parfyme, alkohol og bensin. Den lukter av piss og spy. Takk til forlaget for leseeksemplaret og Roar Sørensen for en fæl, men spennende og lærerik krimbok. Jeg håper det kommer mer fra Filippinene.
Anita Ness, Artemisias Verden

______________________

Bokanbefaling av Sverre Årnes:
(Sverre Årnes er en av Norges mestselgende serieforfattere.)

«SMERTENS AVENY»

Stingo sitter som vanlig og forbereder seg på å avslutte livet. Denne gangen med grovkalibrede saker. I siste liten kaller plikter og ansvarsfølelse på ham. En venn av ham er funnet drept under mystiske og groteske omstendigheter. Stingo entrer drapssaken; «stormer inn der selv gudene ville trå varsomt», for å si det slik. Her er et friskt, nådeløst språk, en verbal og billedlig rikdom som tar pusten fra deg. Vi koser oss grøssende når han går i clinch med en lokal, gjennombedervet snut.

Denne forfatteren kan ikke bare uttrykke seg – han er en mester med sin kreative kårde, og etter et støt er det ofte blod på spissen. Nå har jeg jo selv skrevet noen krim, men jeg må bare si at i forhold til denne gutten stiller jeg, i hvert verbalt sett, i kortbukser. Alt er både åpenbart og innfløkt på en gang, persongalleriet står tredimensjonalt ut fra siden, og før vi vet ordet av det leser vi ikke hva de sier – vi hører dem snakke! Og når Stingo tråkker gjennom trange smug hvor septiken dunster opp, er han ikke den eneste som kjenner nakkehårene reise seg – det gjør leseren også.

Forfatterens beskrivelse av barjentenes hverdag er rystende, men altfor treffende. Og det er litt deilig å slippe tirader med ekkel moralisering: Her er alle skyldige, og det er lite plass til sentimentale. Beinharde jenter med engleaktig utseende – og med en bakgrunn som aldri kunne gjøre dem til annet.

Man sitter bare hoderystende og forvirrende ved vissheten om at et klassikeremne som dette helt forsvinner i bokhaugen – og først om hundre år vil dukke opp igjen som en førsteutgaves lekkerbisken for samlere. Men det hjelper ikke Roar Sørensen stort. Han lever nå. Og jeg skulle gjerne se at han hadde råd til å gjøre det han burde gjøre hele tiden.

Skrive mer, mer, mer krim!

For den som er opptatt av terningkast, burde dette holde for en 5’er.

Sverre Årnes

______________________________________

Bokanbefaling, Ole Kristian Rype, Asker bibliotek

Smertens Aveny av Roar Sørensen (2013)

av Ole Kristian Rype | 19.09 2013

Finnes det egentlig et bedre bakteppe for en skitten, rå og umoralsk kriminalhistorie en Filippinenes notoriske Angeles City? Svaret etter å ha lest «Smertens Aveny» av Roar Sørensen er nei!

Dette er den andre krimboka til Roar Sørensen hvor Filippinene brukes som kulisser, den første var «Magellans Kors».

I en by hvor man velter seg i dekadanse og utsvevenhet, blir en norsk mann funnet drept. Mannen er innehaver av nattklubben Forbidden Pleasures. På grunn av hans bakgrunn, er ikke det lokale politiet veldig interessert i å oppklare saken. Inn på banen kommer derfor tidligere politimann i eksil, Stein Inge Olsen –  «Stingo».  Stingo sine egne problemer har tårnet seg opp, og jeg røper lite ved å fortelle at han faktisk reddes fra selvmordets rand ved å ta saken. Hjertesyk, alkoholisert og desillusjonert – alle viktige ingredienser for å skape en klassisk krimhelt!

Selve mordgåten og veien til løsning er herlig krydret med all den menneskelige skitten og gørra som kan vrenges ut av miljøet i Angeles City. Sørensen er flink med beskrivelsene av et samfunn der de fleste sliter med sitt moralske kompass og hvor barer og nattklubber nærmest fremtrer som autonome samfunn med egne lover og regler. Forfatteren bor selv på Filippinene og det gir ekstra troverdighet til de glimrende bakgrunnsbeskrivelsene. En meget leseverdig bok, men anbefales nok ikke til de som liker «hyggelig» krim. Her får man innblikk i menneskets natur – på godt og især på vondt. Vi gleder oss allerede til neste utgivelse….

_____________________________________

Lesertilbakemelding:

Av Jørgen Moltubak, litteraturvitere, lektor og manuskonsulent.

“Det er noen få bøker som har den funksjonen at du ser verden på en litt annen måte etter at du har lest dem, enn du gjorde før du begynte lesningen. Smertens aveny er en av disse få bøkene. Det er, som tittelen antyder, “Weltschmerz” som formidles.

Det er ikke en bok man i første omgang blir hverken glad eller underholdt av. Tvert imot kjenner man hovedpersonens (og forfatterens) smerte og fortvilelse side for side. Men så, slik det ofte er med stor litteratur, kjenner man, om ikke håp på menneskehetens vegne, så en strime av lys i mørket.

Jeg har lest titusenvis av korte tekster, og hundrevis av lange, gjennom årene. “Smertens aveny” er en slik bok som minner meg om hvorfor jeg driver med litteratur. Det har tatt tid (å lese Smertens aveny, red.anm.) . Man leser saktere når man må ha kulepennen i den ene hånden for å streke under alle de gode setningene, onelinerne som i seg selv er en leseopplevelse.

Det er en bok som betyr noe, det er litteratur som kan spille en rolle i verden. Det er en bok som får leseren til å stille nye spørsmål ved verden og sin egen plass i den.”

Jørgen Moltubak, litteraturviter, lektor og manuskonsulent.

___________________________

Bokanbefaling:

Av Morten Løken Kværnstrøm

Velskrevet, spennende krim med en nesbøtwist

Smertens Aveny av Roar Sørensen er en velskrevet, spennende krim med en nesbøtwist som avslutning. Dessuten gir handlingen et innblikk (for ikke å si skråblikk) i en økonomisk virkelighet som millioner av mennesker i de fattigste landene må forholde seg til hver dag. Leste ut boka på en dag og en kveld. Greide ikke å legge den vekk. Hvilket dessverre som regel skjer når jeg leser krim av norske forfattere… Mao anbefalt påskekrim!

Morten Løken Kværnstrøm (tidligere redaktør i Alle Menn og Kriminaljournalen)

_______________________

Bokanbefaling:

Et stykke krimhistorie

Jeg har ikke vært spesielt sosial de to-tre siste døgnene. Fy faen, Smertens Aveny er en rå, brutal og en deilig vond leseopplevelse, jeg tror på historien, miljøet og karakterene. Jeg elsker skildringene av all dritten. Språklig rikdom. Utmerket. Det eneste jeg lurte på da jeg leste var: Skal ikke Stingo dusje snart? Jeg kjente svettlukta helt hit og blodsmaken satte seg i kjeften. Roar Sørensen har med denne boken begått et stykke krimhistorie som jeg og andre lesere vil ha glede av i mange år fremover. Skriv Sørensen, skriv! Og takk for at du lot meg bli kjent med Stingos univers.
Roger Albrigtsen, forfatter

_______________________

Bokanbefaling:

Årets beste krimbok?

Fantastisk drivende krim/thriller. Smertens Aveny – Roar Sørensen.

Fyrverkeri av en roman

Skrevet av: Pål Stenbrenden, Publisert: 03:37 08.04.2013 Drammens Tidende (Mitt.dt.no.)
Drammens tidende_leserJeg kan ikke spå bokåret, men denne boken må være den beste norske krimmen i 2013. Den er mer enn en krim, den går under huden på deg, og vrir og vender hjernebarken og hjerteroten. Den er spennende, du blir sinna, du ler, du gråter. En bok du umulig kan forholde deg likegyldig til. En bok som du vil huske, lenge. Veldig lenge. Jeg har lest tusenvis av bøker i mitt liv, og om denne boken betegnes som en klassiker om noen år, vil det ikke være overraskende. 10 av 10 mulige fra meg. Kjøp den og les den.

_________________

Omtaler og intervjuer:

http://www.thailandstidende.com/component/k2/item/2264-forfatter-i-sorost-asia-ikke-stueren

http://www.commentum.no/Nyheter/Nyheterdetaljer/tabid/189/ArticleId/70/Engler-eller-djevler-i-sexturismens-mekka.aspx

http://bokelskerinne.blogspot.com/2013/03/bokelskerinnen-intervjuer-roar-srensen.html Bergens Tidende

Jørgen Moltubak om Smertens aveny

Det er noen få bøker som har den funksjonen at du ser verden på en litt annen måte etter at du har lest dem, enn du gjorde før du begynte lesningen. Smertens aveny er en av disse få bøkene. Det er, som tittelen antyder, ‘Weltschmerz’ som formidles.

sa13x20Det er ikke en bok man i første omgang blir hverken glad eller underholdt av. Tvert imot kjenner man hovedpersonens (og forfatterens) smerte og fortvilelse side for side. Men så, slik det ofte er med stor litteratur, kjenner man, om ikke håp på menneskehetens vegne, så en strime av lys i mørket.

Jeg har lest titusenvis av korte tekster, og hundrevis av lange, gjennom årene. «Smertens aveny» er en slik bok som minner meg om hvorfor jeg driver med litteratur. Det har tatt tid (å lese Smertens aveny, red.anm.) . Man leser saktere når man må ha kulepennen i den ene hånden for å streke under alle de gode setningene, onelinerne som i seg selv er en leseopplevelse.

Det er en bok som betyr noe, det er litteratur som kan spille en rolle i verden. Det er en bok som får leseren til å stille nye spørsmål ved verden og sin egen plass i den.»

Jørgen Moltubak, litteraturviter, lektor og manuskonsulent.

Hvitglødende smerte (anmeldelse av Smertens aveny)

(Forfatteren Øystein Tranås Kristiansen har anmeldt Smertens aveny, og jeg bringer her anmeldelsen i sin helhet.)

Hvitglødende smerte

Terningkast 5

For en tid tilbake leste jeg Smertens aveny, en krimbok satt til et svært eksotisk miljø, nemlig Filippinene. Her følger vi ekspolitimannen Stingo i hans forsøk på å oppklare mordet på en norsk bareier, en mann som er så upopulær at politiet ikke engang gidder å foreta noen seriøs etterforsking. Jeg har et svært positivt inntrykk av denne boken, og vil gjerne redegjøre for hvorfor.

Først litt om omslaget. Forsiden er knallende rød, med varme og hvite farger og et motiv av kvinneben lagt i kors. Dette minner meg umiddelbart om den pulpaktige krimmen jeg leste i min ungdom, hvor barske etterforskere ledsages av vakre kvinner, og hvor det var lagt stor vekt på det våpentekniske. Forsiden etterlater ingen tvil om hvilken sjanger dette er. I biblioteksfag kalles dette paratekst. Alt som omgir selve råteksten i boken, det som er ment til å tiltrekke de som har interesse for sjangeren og støte vekk dem som har en smak som går i motsatt retning. Her har bokdesigneren utvilsomt gjort en god jobb, for boken fremstår som selve arketypen på sjangeren. Jeg vet ikke hvilken skriftfont som brukes, men når man åpner boken, blir man møtt med store, journalistaktige bokstaver som fungerer i god synergi med teksten vi får lese, også i samsvar med sjangeren. Boken fremstår dermed som en fullstendig gjennomført jobb fra forlaget Commentums side. De har rett og slett tatt seg tid til å gi boken en ekstra touch, på en måte som jeg sjelden ser fra store norske forlag. Skriften er stor og behagelig å lese, spesielt når man tar innholdet i betraktning. Det er mye kjærlighet i et slikt arbeid.

sa13x20For la det ikke være noen tvil: Roar Sørensen kan sine saker som forfatter. Det språktekniske sitter svært godt. Her er godt sammensnekrede setninger, korte som lange, uten det minste feilskjær eller uklarheter av noe slag. Av og til brukes bilder som er så gode at jeg rett og slett måtte stoppe opp i lesningen for å smile. Men så er da også Sørensen en oversetter av over hundre bøker til norsk, det er tydelig at lang fartstid i bransjen har gitt ham en erfaring som få andre norske forfattere kan skilte med. Det er overhodet ingen huller i boken hva gjelder research, for Roar Sørensen kjenner miljøet han beskriver, og har også gjort seg stor flid med å få alle våpentekniske ting til å stemme, blant annet om hvorvidt man kan stappe løpet til en .44 magnumrevolver i munnen for å begå selvmord. Det var kun en eneste feil jeg fant i boken, og det er da Stingo i løpet av sin desperate etterforskning sitter på en nettkafé, hvor det er noen som spiller World of Warcraft. Her beskrives det som at det kommer masse eksplosjoner fra høyttalerne til spillerne, selv om dette mer høres ut som et skytespill. Dette er en ekstremt liten detalj, og når jeg må gå ned på et såpass pirkete nivå, sier det litt om hvor solid hele boken fremstår. Ja, for ved nærmere ettertanke kan det jo være slik at Stingo som avdanket femtiåring har hørt om World of Warcraft, og tror at det er dette som spilles, mens eksplosjonene, skytingen og skrikene egentlig er fra skytespillet Modern Warfare. Knut Hamsun la selv inn feiltolkninger og misoppfattelser i bøkene sine, noe som forsterker realismen ytterligere. Hvordan det enn forholder seg: Vi tror på miljøet som blir fremstilt, og vi tror på forfatterens autoritet.

Et dickensk univers

Interessant nok fremstår personene i miljøet Stingo ferdes i, som langt mer sammensatte enn etterforskeren selv. Sørensen skildrer blant annet det norske miljøet på Filippinene, hvor den ene virker mer merkelig og oppsiktsvekkende enn den andre. Ja, det hele vekker assosiasjoner til Charles Dickens grotesk karikerte skikkelser, bare at vi vet at disse menneskene finnes blant oss. Du har den nerveskadde nordsjødykkeren som bare kan snakke i enkeltsetninger, og den kriminelt anlagte, for ikke å si begavede Baronen med gjeddeansikt. Men Stingo som etterforsker er på mange måter en type, en figur vi har sett gang på gang i krimlitteraturen. En tragisk etterforsker, alkoholisert, med hjerteproblemer, suspendert fra jobben og med et bruddent familieliv. Vanligvis i bøker er det slik at forfatteren gjør en innsats for å gi sine hovedkarakterer særtrekk og stor dybde, mens det er omgivelsene som fremstår som typer. Dette er vanligvis ikke til å unngå. En mann du treffer på gaten, vil du ikke skjenke mye oppmerksomhet. Du vil kun se hans fremtredelse og plassere ham i en mental kategori, og lite annet. Knausgård selv har blitt kritisert for dette, idet han nevner mennesker i forbifarten. Men slik er det jo, for om man skal ha en roman med ytre rammer, kan man ikke dvele ved alt, og det er jo også slik et menneske forholder seg til virkeligheten. Sørensen har på en måte gjort forvrengt denne regelen i et speil. I stedet for den komplekse og sammensatte tenkeren som observerer menneskeheten i sin forenklelse, har vi den naive etterforskeren som gradvis tvinges til å ta verdens reisverk innover seg. Og som vi skal se, er det et interessant litterært grep.

Det er nemlig ingen tvil om at denne boken har et underliggende budskap. Den implisitte forfatter kommer frem når mainstreamrepresentanten Stingo ferdes i det filippinske miljøet, blant nordmenn som de lokale, og belæres i samtaler med disse skikkelsene. Slikt tilfredsstiller Smertens aveny kriteriet for å være en roman av betydning. Det ligger i navnet, the novel, at en roman bør bringe noe nytt til bordet. Ferske tanker, et nytt perspektiv. Her ligger motstanden jeg føler mot absolutt all annen norsk krimlitteratur, hvor det handler om å lese for å få bekreftet sine verdier. Norsk krim er laget for at du skal føle deg betrygget. Roar Sørensen, derimot, avkrefter mye av det vi tror på. Slik sett har boken en stor dybde, med Stingo som etterforsker som et godt virkemiddel for å oppnå dette. Dette gjøres til sterke litterære symboler. Boken er gjennomsyret av kravlende insekter, krypende hodeløse biller, maur og alt annet ekkelt. Vi har selvmord fra tak med knuste tenner spredt utover fortauet. Vi har kondomer liggende i rennesteinen. Det er sosialrealistisk skittent, ekkelt og avskyelig.

Stingo er på en måte hverdagens utstøtte sliter, som blir mer og mer stilt overfor misforholdet mellom sine egne oppfatninger og tingenes egentlige tilstand. For å hjelpes frem til dette, har han med seg sine veiledere fra den mørke siden. Skikkelser som kanskje gjenspeiler formørkelsen i Stingos egen sjel. Men også her overrasker Sørensen oss, fordi det sterkeste symbolet, en hvit hårspenne formet som en mayafugl, viser seg å være langt verre enn alt det andre. For hva skjer med uskyld når den størkner i spranget mot alt det som kunne ha blitt? Roar Sørensen inverterer selv leserens forventninger. I dette er boken mesterlig.

Ikke etter oppskrift

Tenk litt etter. I all norsk krim er skurken alltid en hvit mann, som gjerne forgriper seg på en fetish-aktig måte på unge kvinner. Sager av bena deres og hiver dem på sjøen. Han hater gjerne sin mor. Alt dette gjenspeiler vårt verdigrunnlag, hvor et visst virkelighetssyn har forrang, det vi lærer i skoler og i tekstbøker. Dette er rett og slett konformt, feigt og kjedelig, og har svært lite med virkeligheten å gjøre. Nei, vi har ikke så mange seriemordere som begår rovdrap i Norge, men vi har Breivik. Dermed blir krimsjangeren fullstendig fritatt virkeligheten, ikke bare eskapistisk, men som noe virkelighetsfornektende. Smertens aveny er ikke virkelighetsfornektende, for i den ligger en mørk visdom som du bare kan plukke opp fra rennesteinen.

Så hva er dette perspektivet? Kjernen her er det antielitistiske. Det moralistiske synet som en nyutdannet og verdisnobbete fagidiot kommer ut med fra et norsk universitet, blir her satt under kraftig angrep. Roar Sørensen er best når det gjelder de store linjene. Å drive moralistisk misjonsarbeid i et fattig u-land forårsaker langt mer skadeverk enn all egoisme. Idealistiske organisasjoner er avhengige av fattigdom og elendighet for å kunne eksistere, faktisk til det punktet at de skaper og forsterker denne elendigheten. Kjernen i det Roar Sørensen sier i boken sin, rokker grunnvollene i det norske paradigme, hvor gode intensjoner og en sterk moral på et eller annet vis skal kunne redde verden. Som leser og tenkende er dette noe jeg tror på. Inntrykket blir en smule svekket av den pakken med motsatte standpunkt som nødvendigvis må følge. Sørensen stiller seg kritisk til bruken av antidepressiva i helsevesenet, og mener at nikotin i seg selv ikke er kreftfremkallende. I den store sammenheng blir dette litt vel konspiratorisk i sine spekulasjoner, så å si, og Sørensen kunne med fordel droppet disse små budskapene for å fremme de store tingene. Men har man først blitt autoritetsforaktende, følger det gjerne en serie med mer eller mindre veloverveide standpunkt. Jeg jobber selv i helsevesenet. Det er en bred enighet om at pasienter overmedisineres med antidepressiva i Norge, og at vi ikke har oversikt over hva disse medisinene faktisk gjør med en hjerne. Vi kan bare dokumentere at de har en viss effekt. Det kan for så vidt Stingo også, som i et tilbakeblikk fra lukket avdeling tilbake i Norge, faktisk tror at han blir slukt ned i den kokende, søppelstankende magen til et troll. Detaljrikdommen og fantasien gjør forfatteren nærmest pervers i sin treffsikkerhet. Ja, dette slår jo all fantasy. Dette til tross, av og til har man ingen andre alternativer enn disse medisinene, for alternativet kan være langt verre. Men summen av Sørensens brudd på sjangerregler og sjangerkonvensjoner, selve forventningen om hva skal være romanens budskap, gjør at leseren på et tidspunkt sitter med et regelrett heksebrygg mellom hendene.

Smerte sett gjennom et kyklopøye

Hva så med romanens komposisjon? Det språklige ambisjonsnivået holder seg innenfor en satt mal. Dette er grunnen til at Sørensen lykkes så godt. Har han med dette laget et storverk? Dette kan diskuteres. Jeg synes at romanens spennvidde begrenses av sjangeren, tross alt. Noe som gjør at den aldri blir sublim på måten som kunne utgjort et mesterverk. Noen småsynder er det i plottet, som når Stingo gjør viktige oppdagelser på åstedet, men dette forblir skjult for leseren, enda vi følger Stingos fortellerperspektiv. Dette var fy-fy for Mattis Øybø i Tiden forlag da jeg gikk på forfatterstudiet. Heldigvis varer ikke denne tåkeleggingen lenge. Allerede mens Stingo går ut av huset som var åssted for forbrytelsen, skjønner vi hvorfor han mener at mordet ikke er begått av en tilfeldig innbruddstyv.

RoarAngeles12Romanen er på et vis delt opp i to seksjoner, hoveddelen som følger etterforskeren, og en langt mindre del som følger Chi-Chi, et offer for trafficking. Disse to seksjonene representer på mange vis et stilskifte, som jeg vil stille meg noe kritisk til. For selv om delen med Chi-Chi er velskrevet og er tett forbundet med resten av plottet, representerer den likevel et brudd. Ironisk nok er det seksjonen med Chi-Chi som gjør at Smertens aveny på en definitiv måte skiller seg ut fra all annen krim, som dypt seriøs litteratur, samtidig som innsikten den bringer begrenser seg i et kyklopøye.

La meg forsøke å illustrere dette med eksempler: Om noen plutselig skulle finne på å spille trompet, ville det vært greit om det foregikk som en del av repertoaret hos et symfoniorkester. Det samme ville vært mildt sagt overraskende dersom det skjedde under et solonummer med gitar. Du som leser kan søke opp sangen «Heaven help us» av Globus på YouTube, og se hvilken effekt overgangen har på sangen som helhet. Jeg sier ikke at Sørensen går så langt. Snarere vil jeg si at han ikke går langt nok. Det er ikke innholdet eller innholdets logikk som det egentlig er noe galt med. Det er det plutselige enkelttilfellet av et hopp, som rett nok har mye for seg, men som innbyr til noe mer uten å innfri. Smertens aveny burde være en episk roman, men begrenses av sine egne rammer og sitt eget skall.

Når slike skifter skal forekomme, bør det komme som en mosaikk eller et lappeteppe, der hver del går over i hverandre, er et utsiktspunkt og bringer en ny innsikt. Her blir det litt som å se på et kunstverk der alt er malt i svart, og det ene hjørnet er malt i hvitt. Det blir en for stor kontrast. Selve det uforløste i romanen ligger i å på en vellykket måte å få til en slik mosaikkfremstilling, med forskjellige perspektiver eller skrivemåter. Jan Kjærstad er dyktig til dette i sin roman Det store eventyret, selv om kunstgrepene blir for mange og det går for langt hos den forfatteren. Det innebærer risiko og bryter med sjangerens konvensjoner å skrive krim på denne måten. Slik det er, var dette en risiko Sørensen ikke var villig til å ta. Dermed blir boken solid i sitt håndverk, alle tilbakeblikk og teknikker fungerer godt. Men boken blir ikke opphøyd, en høyere form for litteratur.

Jeg tror rett og slett at denne romanen hadde gjort seg som noe annet enn krim, at den burde vært en del av noe større, en romansyklus som ikke var avhengig av å måtte løse noen sak, og som kunne inkludert flere av disse tankevekkende perspektivene som Sørensen er god på, som i sin tur får anledning til å belyse de komplekse problemstillingene det legges opp til i Smertens aveny.

Den skjulte Buddha

Likevel er det en kraft her. La oss plassere denne boken i en større sammenheng. Krimhelten er på mange måter en tragisk skikkelse, som representerer det bevarende element i hinduistisk mytologi. Han kan aldri være de to andre elementene, nemlig det skapende eller det ødeleggende. Selv om krimhelten befinner seg i samfunnets ytterkant, er han like fullt fanget av samfunnets spilleregler. Han kan ikke ødelegge dette samfunnet, eller på en naiv måte skape seg noe nytt. Som filmen Blade Runner er Smertens aveny preget av et samfunn i oppløsning. Korrupsjonen og håpløsheten er overveldende. Til syvende og sist er det ingen glede over undergangen, slik filmen Blade Runner får til. «I’ve seen things you people just wouldn’t believe …» en slags storhetens medisin mot vemmelsen. Ikke noe overmenneske fra en heroisk tidsalder som kan knuse det forgagne. Ingen naturens eller romantikkens skjønnhet i fri utfoldelse. Men en gammel, utslitt, kreftherjet mann som ofrer seg selv for å lindre lidelsen i Smertens aveny. Det er den skjulte jesusskikkelsen som representerer romanens iboende moral som saliggjørende kraft. For hvor stor betydning har ikke det gode når det kun kan finnes i totalt mørke, blant de skitne og urene, uten engang muligheten til å bli forstått av de han hjelper. Denne skjønnheten, som bare kan hintes til, vokser seg med det desto vakrere.

Det er krimhelten som vokterskikkelse, selv mot sine eget samfunns forfeilelse, og Stingos plassering som stereotyp som både bygger i høyden og forhindrer denne romanen i å nå virkelighet storhet. Like fullt er det gjennom Stingo som speil at romanens størrelse viser seg, og dermed fremtrer alt desto sterkere når avsløringen kommer. I sine rammer er Smertens aveny en stor bok, og nær, svært nær i å bryte ut av de selvsamme rammene. Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste.

Roar Sørensens Smertens Aveny er den mest tankevekkende norske boken som er utgitt i år.

Torfinn Haukås – mentor og venn

Apropos pamper som svindler til seg millioner i Aschehoug: Her er en flott reportasje om min gamle venn og læremester, forfatteren Torfinn Haukås, publisert i Firda, Sogn og Fjordanes største avis, i jula.

Torfinn utga alle bøkene sine på Aschehoug, blant dem den rystende Med døden på fanget, som handler om hans dødssyke sønn, men etter hvert ble Torfinn skviset ut av nye redaktører. Ikke fikk han flere oversettelsesoppdrag heller (en bokoversetter har fremdeles ingen rettigheter; vi kan når som helst bare skvises ut, og da står vi der på bar bakke). Han oversatte blant annet Stephen Kings Pet Sematary (norsk tittel: Dyrekirkegården).  Så døde han fattig, bitter, skilt og alkoholisert i et lite hus i Mandal i 1993, bare 62 år gammel.

Jeg var mye hos Torfinn på slutten av syttitallet, og hver gang jeg kom på besøk, sang og spilte han gitar for sønnen sin. Vi hørte på musikk, gjennomgikk manuskripter og diskuterte bøker. Jeg besøkte ham også en gang i Mandal i 1992, året før han døde.

Jeg synes journalisten Marit Bendz har laget et aldeles nydelig portrett av en flott mann og en god forfatter, og jeg anbefaler alle å lese reportasjen (den finnes bare på PDF i tillegg til papirutgaven av avisa), spesielt dem som bare er vant til solskinnshistorier og hurrarop om norske forfatteres og oversetteres liv.

Bendz gravde til og med så dypt at hun intervjuet meg, og ingenting kunne gledet meg mer enn å bringe en for lengst glemt forfatter og mentor fram i lyset.

Klikk på lenkene under for å lese.

«Alle dere drittfine medlemmer
av The International
Jet-set, med ræva full
av penger som dere ikke
har gjort noe for å tjene
(…) – dere er alle sammen
ute etter måter å skille
dere ut på, å bli lagt merke
til på. Her skal dere helt og
aldeles gratis få et lite tips
fra den norske postraneren
Georg Johnsen: kast
deres crush-proof pakker
med filtersigaretter og
begynn å rulle deres egne
sigaretter.»
FRÅ «SØNDAG I ANDORRA»
AV TORFINN HAUKÅS

haukås-1

haukås-2

Torfinn2

Torfinn1