Tag Archives: Kjell Ola Dahl Tormod Haugland Eirik Ingebrigtsen Inghill Johansen Kristine Næss Steinar Opstad Morten Wintervold Aasne Linnestå

Murene rundt Jeriko

MureneJerikoPå oppfordring fra min gamle venn og mentor, forfatteren Torfinn Haukås, leste jeg i ungdomsårene nesten alle bøkene til Aksel Sandemose. Her var det mye livsvisdom å hente for en tenåring, kanskje for mye, innser jeg i dag. Jeg ga meg til og med til å lære mange avsnitt og gode betraktninger utenat. En av disse passusene lød slik: «Den som bygger et system på trussel om at den enkelte kan miste retten til fellesskapet, står i blod til knærne og skjenker ut kjærligheten i det aller minste krus.» Jeg husker ikke i hvilken bok jeg leste denne setningen, men jeg tror det var Murene rundt Jeriko.

Det er uansett ikke viktig. Det som er viktig, er at sitatet rommer mye sannhet, og at det kan brukes på mange områder.

Som noen sikkert vet, søkte jeg i fjor om medlemskap i Forfatterforeningen på bakgrunn av romanen min, Smertens aveny. Ettersom den var blant de bøkene som fikk best kritikk av samtlige romaner i 2013, inkludert alle skjønnlitterære romaner, 22 av 22 svært positive anmeldelser pluss nominasjon til Rivertonprisen og innkjøp av Kulturrådet, forstår de fleste at avslaget ikke kan ha vært basert på litterære kriterier.

Spørsmålet blir da selvfølgelig: Hva kan ha ligget bak?

Hva er det som får noen kolleger til å avvise andre kolleger på denne måten, uten å oppgi noen grunn for avslaget engang, nekte dem medlemskap i deres «egen» forening? En forfatter med 34 år i bransjen og 125 utgivelser bak seg?

Avslaget var så oppsiktsvekkende at Dagens Næringsliv laget et oppslag om det. Det kan screenshot-234leses her.

Jeg vil likevel litt videre.

Nå har noen fortalt meg at selv ikke Stephen King, Wilbur Smith, Dan Brown, Ken Follett og en rad andre internasjonalt kjente bestselgerforfattere i dag ville hatt mulighet til å bli medlem av DnF. Slik er det bare blitt. Grunn? De skriver ikke innenfor de sjangrene DnF for tiden «godkjenner», og de skriver ikke slik noen i DnF mener man bør skrive for å bli medlem.

Og dette hadde egentlig vært greit om foreningen hadde kalt seg noe annet, for eksempel: «Det lukkede lauget for et par spesielle sjangrer innenfor norsk litteratur». Men man kan ikke kalle seg Den norske Forfatterforening og stenge etablerte forfattere med solid produksjon og prisnominerte, skjønnlitterære romaner ute. Da gjør man seg selv til latter. Da forener man ikke forfattere. Man splitter dem. Man løfter ikke litteraturen. Man tråkker på den.

De fleste skjønner dette. Det er selvinnlysende.

Jeg har likevel problemer med å forstå motiver og psykologi, for det er hele tiden mennesker som avviser mennesker, ikke råd, regler og systemer som avviser mennesker. Så hva er det som får enkelte personer, endog forfattere/kolleger, til å synke så dypt at de, for å snu litt på sitatet fra Sandemoses bok, «står i blod til knærne og skjenker ut litteraturen i det aller minste krus»?

lovasenHvem er disse menneskene? Hvorfor har de valgt denne «jobben»? Hvorfor disse «murene rundt Jeriko»? Hvorfor synes de det er viktig å avvise kolleger? Hva får dem til nærmest å «godte seg» over avslag, slik DnFs formann, Sigmund Løvåsen, gjør i Dagens Næringsliv? En mann som selv bare har 3–4 utgivelser bak seg og knapt kan sies å ha startet sin egen litterære karrière. Hvorfor er det så viktig for ham å stenge langt bedre og mer erfarne skribenter ute?

Jo, i likhet med mange andre har jeg kritisert bransjen, og jeg har kritisert enkelte forfattere som jeg mener i høy grad har bidratt til å ødelegge både for litteraturen og for hundrevis av kolleger gjennom sin aksept og melking av uetiske klippekortordninger, bakromsdealer, korrupsjon, private nettverk og kameraderi. Men jeg har begrunnet all kritikk med eksempler, kilder, lenker og sitater, og i motsetning til en del av mine «motstandere», mange anonyme, har jeg alltid vært saklig og ryddig i mine aviskronikker, blogginnlegg og Facebook-statuser og -kommentarer.

Ennå har ingen greid å påvise noe annet, «ta meg» på noe som helst. Selvfølgelig ikke. Jeg kan være krass, spesielt når jeg omtaler urettferdighet og det jeg opplever som kameraderi, juks og regelrett svindel, men jeg bruker aldri invektiver og holder meg langt unna sjikane. Jeg er profesjonell skribent. Jeg tenker meg grundig om når jeg skriver noe på nettet fordi jeg vet at det sannsynligvis vil bli stående der til evig tid.

Alle som vil, kan lese mine kritiske artikler og kommentarer på denne bloggen. Jeg har ingen hemmeligheter. De kan for eksempel begynne med denne kronikken min i Dagbladet.screenshot-235

Og, nei, det er ikke usselt å kritisere de høye, rike og mektige i noen bransje. Spesielt ikke når de fleste mener at deler av denne bransjen er betent og korrupt. Når noen få tjener seg rike på bekostning av de mange. Jeg angrer ikke på ett ord av det jeg tidligere har skrevet. Ja, i dag kappes mange toneangivende folk i bransjen om å skrive nøyaktig det samme som jeg skrev her i bloggen og på Facebook allerede for halvannet år siden. I forhold til Morten Strøksnes og hans nå etter hvert kjente Død snø-kommentar er jeg uansett ganske høflig og beskjeden når det gjelder bransjekritikk.

Så hva er det som skjer?

Vel, de jeg har outet og kritisert, er stort sett mangemillionærer som i årevis har nytt godt av medias og bokhandelkjedenes gunst, til tross for at mange av dem nærmest på samlebåndsbasis leverer ganske uviktige bøker som får lunken kritikk. Det hersker ingen tvil om at de er blitt en privilegert adel, og som adelsmenn og -kvinner flest misliker de sterkt å bli kritisert. For dem er all kritikk rettet mot dem og deres roller i bransjen, useriøs, hatsk og sjikanøs, uansett i hvilken form den framstilles. De er ikke vant til denne formen for kritikk. De er tvert imot vant til å få applaus overalt hvor de går. De er vant til å framstå som rause og hjelpsomme, samtidig som de, etter min og mange andres mening, beriker seg på et system som gjør det praktisk talt umulig for det store flertallet å delta i konkurransen om leserne engang.

Disse har naturligvis også stor innflytelse og påvirkningskraft i mange deler av bransjen, spesielt i forfatternes egne foreninger og organisasjoner. De vil ikke miste sine privilegier.

Og her ligger svaret på «det som skjer». Noe alle på innsiden vet.

«Selvfølgelig» fikk jeg avslag på DnF-søknaden min om stipend også. Jeg har aldri mottatt en krone fra DnF i mitt liv.

krimfestivalenOg jeg trenger vel ikke engang å opplyse at jeg ikke har fått medlemskap i Rivertonklubben, til tross for nominasjonen til deres egen pris og over 100 krimutgivelser over 30 år. Ikke har jeg fått invitasjon til en eneste krim- eller litteraturfestival i mitt liv heller. Selvfølgelig ikke.

Likevel griper ikke noen fra politisk hold inn og oppløser denne kameratgjengen (Ambjørnsen kalte dem faktisk nylig «gjengen vår» i et blogginnlegg), som hvert år forvalter millioner av skattebetalernes kroner, beviselig deler ut priser og stipender til venner og kjente, og stenger etablerte, men kritiske forfattere ute.

Hvordan kan så alt dette skje? Hvordan kan et litterært råd avslå en medlemssøknad basert på en bok som får veldig god kritikk i den mest seriøse delen av pressen og attpåtil blir nominert til en prestisjetung, litterær pris? Jo, etter min mening kan det bare skje fordi vi har med dårlige mennesker å gjøre. Mennesker som lar seg bruke, mennesker som gir etter for usselheten i seg selv, mennesker som er redde for selv å bli stående utenfor, mennesker som er opptatt av å verne om sine egne uetiske privilegier, mennesker som ikke bryr seg om egen integritet. Mennesker som stenger selv veteranforfattere som Frid Ingulstad ute.

Jeg har dessverre ikke noe annet svar. For det dreier seg om høyst frivillige «oppgaver». Ingen er tvunget til dette.

DnFs litterære råd, de som avviste meg og boka mi, består i dag av følgende medlemmer:

Inger Bråtveit
Kjell Ola Dahl
Tormod Haugland
Eirik Ingebrigtsen
Inghill Johansen
Kristine Næss
Steinar Opstad
Morten Wintervold
Aasne Linnestå

Når jeg sjekker litt grundigere, finner jeg raskt ut at nesten alle disse rådsmedlemmene, bortsett fra Kjell Ola Dahl, i hovedsak er lyrikere, og at de samlet har en litterær produksjon som tilsvarer under en tidel av min egen.

Jeg vil ikke engang kalle dem amatører. I beste fall kan de kalles nybegynnere.

Så får folk tenke hva de vil om dette.

Selv tenker jeg bare at dette i sannhet er mennesker som «står i blod til knærne» og skjenker ut både kjærligheten og litteraturen i det aller minste krus.

Det høres så fint ut å være medlem av et «litterært råd», selv om oppgaven bl.a. består i å mobbingbygge murer og nekte kolleger medlemskap i nettopp den foreningen som representerer dem. I virkeligheten er dette selvsagt bare den kvalme gjengen som ikke ville at du skulle få være med og spille fotball på løkka, slik at du måtte gå gråtende hjem med den nye ballen din.

Forskjellen er bare at nå er bøllene og mobberne blitt voksne og prøver å gjemme seg bak en forening.

Reklamer